Etter åtte år med rødgrønn regjering er det på tide med et skifte. Kjernesunn norsk laks må igjen komme på offensiven.
I 1990 hadde Norge en markedsandel på over 70 prosent av verdens laksemarked. Idag er markedsandelen nede i 56 prosent, og det skyldes fremfor alt manglende politisk vilje. Produksjonsøkning er et politisk anliggende i norsk havbruksindustri. I niårsperioden fra 2005 til 2014, når de 45 såkalte «grønne konsesjonene» kommer i drift, har Stoltenberg-regjeringen tilrettelagt for beskjedne 18 prosent kapasitetsvekst i norsk oppdrettsnæring, ifølge en rapport utarbeidet av Kontali Analyse og Sintef. I samme periode har laksemarkedet vokst med godt over 60 prosent.
De siste to valgperioder har oppdrettsnæringen vært belemret med en utstrakt problemorientering. Selv etter at næringen har tatt et omfattende ansvar og lakselusproblemet er blitt dramatisk redusert, er villaksbestanden stadig under press. Det er tydelig at det er mange kjente og ukjente årsaker til reduksjonen i villaksfangstene. En av de viktigste er, ifølge toneanigvende havforskere, laksens næringstilgang i havet. Den overforenklede skyldfordelingen som flere av landets største nyhetsredaksjoner står for, der oppdrettsnæringen utropes til den eneste syndebukk, er i utakt med både logisk tenkning og sannsynligvis også landets opinion.
Havbruk er blitt mer en miljøsak enn en industrisak i norsk politikk. En salderingspost som fremfor alt viser at havbruksnæringen ikke har hatt sterk nok politisk ledelse – både rundt Kongens bord og i Fiskeridepartementet. Dette er i særdeleshet blitt illustrert ved de såkalte «grønne» konsesjoner, som fremfor alt bærer preg av kompromiss og politisk hestehandel. Få forstår seg på selve søkeprosessen, og konsesjonsmengden er uansett for liten til å utligne etterspørselsveksten.
Sommerens ballade om Cermaq satte statlig eierskap på agendaen. Den understreket to ting; nemlig at det ikke er behov for at staten skal ha aktivt eierskap i havbruksselskaper, samt at det ikke trengs statlig kapital for å utvikle den allerede lønnsomme oppdrettsnæringen. Og det er i hvertfall ikke statens oppgave å finansiere et selskap som i overveiende grad drives i andre land – i direkte konkurranse med norsk oppdrettsnæring. Den politikerskapte eierkonstruksjonen bak Cermaq har planøkonomiske aner, og hører ikke hjemme i 2013. Staten skal legge fornuftige rammebetingelser for næringen. Skattebetalernes penger bør brukes på det som mer naturlig er statens oppgaver. Statens Cermaq-aksjer bør selges ut i løpet av neste stortingsperiode.
Ser vi bort at vi fant olje på Ekofisk i 1969, noe som fremfor alt skyldes flaks og naturgitte fortrinn, er oppdrettslaksen landets stolteste industrieventyr i moderne tid. Oppdrettslaksen er ikke noe vi skal skyfle under teppet. Vi skal være stolte av oppdrettsnæringen her i landet – og legge til rette for at den kan vokse seg enda bedre, mer robust og sterkere i fremtiden.
Godt valg!
