«Kriteriene (for grønne konsesjoner – red.anm.) diskvalifisereretter vårt syn de oppdretterne som har sikret seg lokaliteter som har høy bæreevne i henhold til overgjødsling og som har lavt smittepress fra lakselus. Disse oppdretterne har benyttet kunnskap og dagens teknologi til å gjøre sin produksjon mer bærekraftig. En generell skjerping av krav til lus ville ha vært spiselig for oppdretterne, men å måtte legge om sin produksjon og bedrive forskning på egen fisk er uheldig.
Slik denne konsesjonsrunder arter seg er det «de oppdretterne som er villig til å akseptere størst svekkelse av konkurransekraft som vinner frem». Dette er et paradoks i og med at oppdrettsnæringen er avhengig av å være konkurransedyktig i et internasjonalt marked og behovet for vekst er proporsjonalt med konkurransekraften. Da går myndighetene ut og ønsker at næringen skal redusere sine relative fortrinn og pålegge seg selv en svekkelse i konkurransekraften.
I en perfekt verden skulle tillatelser forutsette små utslipp og stor sikkerhet for rømming. I den samme verden skulle de oppdretterne som kan dokumentere bærekraft få mulighet for å vokse. Slik de Rød-Grønne har blandet næringsliv og idealisme ser det ut til at de som kan sitt fag og driver godt i pakt med naturen ikke blir prioritert for vekst…
Et konkret eksempel er en liten oppdretter som aktivt har jobbet for å optimalisere sin drift i relasjon til bærekraft. Rømming har ikke vært et tema på over 20 år. Lokalitetene har beste miljøtilstand år etter år. Lakselus har ikke vært et problem og de siste 3 årene har det vært behov for å behandle for lakselus kun en gang. Årsakene til dette er at oppdretteren har benyttet rensefisk som spiser lakselus og fører til små utslipp av luselarver til miljøet, god kontroll på produksjonen og gode lokaliteter. Denne oppdretteren ønsker å øke sin produksjon, men må, etter de kriteriene som er satt, ta i bruk «nye løsninger som ikke er i kommersiell bruk».
Bør ikke myndighetene få opp øynene og sette pris på en næring som uten subsidier holder liv i mange lokalsamfunn langs kysten og som til alt overmål bidrar stort til fellesskapet i form av skatter og avgifter? Næringen er avhengig av å være best i verden på pris, kvalitet og miljø for å opprettholde sin eksistens. I dag er norsk oppdrettsnæring best i verden på disse områdene, hvorfor skal myndighetene på død og liv da svekke konkurransekraften til næringen for å tillate vekst.
Vi mener at de grønne konsesjonene (som skal representere nødvendig vekst i næringen) er heftet med kriterier som en liten «normal» oppdretter ikke kan oppnå uten å forplikte seg til store investeringer og omlegging av drift.
Dette skiller IKKE mellom oppdrettere som driver godt og bærekraftig i områder der det er grunnlag for vekst og oppdrettere som har store utfordringer i forhold til lus.
Denne tildelingsrunden er kun er et spill for galleriet og konsesjonene som nå tildeles burde heller gis som ordinære konsesjoner. Det er hårreisende at oppdrettere som i dag håndterer utfordringer med rømming og lakselus på en god og bærekraftig måte, tilsynelatende ikke vil prioriteres i denne konsesjonsrunden.
Denne saken viser også hvor galt det er at politikere og embetsverk sentralt er de som har hendene på rattet og ikke kommunene og næringen selv. Kommunene er de som er best egnet til å avgjøre hvor vidt deres lokale aktør driver bærekraftig og således kan ha muligheten for å øke sin produksjon».
