– Jeg har fulgt det vitenskapelige arbeidet tett siden rundt 1996, og det finnes ingen slike data slik jeg ser det, tvert imot. Lus har en begrenset betydning for tilbakevandring av laks, noe som blant annet kommer frem fra forsøkene som er gjort i Dale i Hordaland, sier Holst til iLaks.
– Kunnskapsnivået om havets betydning for laksebestandene er skremmende lavt i lakseforvaltningen og jeg finner det veldig overraskende at ikke oppdretterne og den «ikke-lusinfiserte» villakssiden krever en kraftig oppjustering både av forskningen på laks i havet og på kompetanse på laks i havet i forvaltningen.
Matforholdene i havet
Den erfarne havforskeren er klar på hva som skal til for å få laksefangstene tilbake.
– Villaksbestandene kommer tilbake innen «normale nivåer» så snart matforholdene i Norskehavet normaliseres. Som jeg skrev før årets sesong, vil vi kunne se en bedring i tertinnvandringen på grunn av mye sildeyngel langs kysten på forsommer/sommer i fjor. Samtidig er det generelle planktonivået på vei opp, men fortsatt er beitingen fra for store pelagiske bestander, spesielt makrell, for stor til en «normalisering» av laksebestandene, sier Holst.
– Nylig la ICES frem en rapport hvor det påpekes at man har lykkes i å gjenoppbygge en stor andel av de store bestandene i det nordøstlige Atlanterhavet. Samtidig, om du spør fiskere langs kysten, og ber de om å sammenligne fjordene i dag med hvordan den var før, så sier de at det var mye mer fisk før. Slik jeg ser det har vi vært for vellykkete i gjenoppbyggingen av de pelagiske bestandene, spesielt makrellbestanden, og vi er endt opp med overbeiting av næringsgrunnlaget, det vil si vil si planktonbestandene. Dette har ført til sult i de pelagiske bestandene, noe vi nå ser meget tydelig på individuell vekst i makrellbestanden og for noen år siden også i kolmule og sildebestanden, fortsetter han.
Sult i havet
– I perioder med sult i havet får vi storlaksdominerte laksebestander, slik vi har nå, det vil si høye gjennomsnittsvekter. Postsmolten vokser dårlig, den kommer ikke inn som tert, det vil si ett år gammel laks, men trenger mer tid på å bygge opp nødvendige energireserver før gyting. Vi har hatt slike perioder med mye storlaks og perioder med mye smålaks før, de skifter naturlig ute i havet. Vi ser dette på studier i skotske elver tilbake til 1700-tallet. Det spesielle denne gangen er at den inneværende sultperioden i stor grad er menneskeskapt via enbestands forvaltningsmodellene vi bruker i dagens fiskeriforvaltning. Tidligere var dette naturlige svingninger uten så store utslag som det vi ser nå. Sulten er i dag dyptgripende i økosystemet, og det at laksen sliter er bare en lett synlig indikator for folk flest.
– Hvis vi ser oppover kysten ser vi som nevnt generelt utmagrede fjordsystemer. Et godt eksempel er at de store brislingbestandene i fjordene stort sett er borte. Fra 1902 til 1970 ble det i snitt fisket i overkant av 10.000 tonn brisling i fjordene årlig, nå har dette ligget under 1.000 tonn i flere år, sier Holst.
Lite rauåte
– Nedgangen mener jeg skyldes en kombinasjon av utbeiting av brisling fra en for stor makrellbestand kombinert med at mattilgangen for brislingen er kraftig redusert i fjordene, igjen som resultat av overbeiting fra de pelagiske bestandene ute i havet. Fjordene og Nordsjøen produserer lite rauåte selv og er avhengig av tilførsel fra Norskehavet. Der er det altså overbeitet men på vei oppover igjen. Snakk igjen med folk og fiskere oppover kysten og spør de om hvordan det var med rauåte tidligere, både i Nordsjøen og i fjordene. Det var store flak fisken gikk og beitet i. I dag ser man omtrent aldri dette mer.
Bergenseren illustrerer dette med et studie av Osterfjorden i Hordaland.
– Hvis vi tar Osterfjorden som et eksempel så var det en god brislingfjord opp til ca 1990. Av sjøørretbestanden i Vosso ble det årlig fisket cirka ti tonn på 50-60 tallet. Denne bestanden spiste brisling og var avhengig av brisling for å kunne opprettholde et slikt bestandsnivå. Fiskerne i Osterfjorden kan fortelle om sjøørretmager smekkfulle av brisling på den tiden.
– Jeg har jobbet en god del i Osterfjordystemet og i kanskje 130 sjøørretmager jeg har åpnet de siste ti årene har jeg funnet en brisling men kanskje 50 laksesmolt. Hvilke betydning har det at brislingen forsvant for sjøørreten og laksen? Og hvilke betydning har oppdrett i forhold? Den vurderingen er aldri gjort skikkelig og oppdrettet sitter igjen med all skyld for lave lakse- og sjøørretbestander.
Sjøfugl
– Ser vi videre på de store endringene i økosystemet, ser vi at de plankton- og småfiskavhengige sjøfuglene som krykkje er utrydningstruede og mange andre sliter mens de som spiser sild og makrell, som havsule og storjo gjør det meget bra. Vi ser at finnhval som tidligere var en typisk Norskehavsbeiter vandrer videre til Barentshavet for å finne mat der, vi ser at vågehvalen har meget tynt spekklag og vi ser at blåhvalen konsentreres opp mot iskanten mellom Grønland og Svalbard for å finne mat, her er det bare ikke mulig å vandre lengre for de. Dette er blåhval som normalt ville beitet lengre sør mot Jan Mayen og mellom Island og Grønland. Makrellen og silden vandrer nå så langt vest for å finne mat at de konkurrerer direkte mot blant annet blåhval i disse vestlige områdene. Et annet eksempel i vest er den islandske laksen som har sine postsmoltområder i Irmingerhavet sørvest av Island. Disse områdene fylles nå opp med makrell på matjakt om sommeren som konkurrerer direkte med den islandske postsmolten. Resulatetet er at vi de siste årene har sett en tilsvarende vekst- og bestandsreduksjon i islandske laksestammer som vi har sett i våre over en lengre tidsperiode.
Uheldige oppdrettere
– Lakseoppdrettet var uheldig og startet på 70-tallet da villlaksebestanden var på topp. Tidlig på 1970-tallet var Norskehavet i prinsippet tomt for sild og makrell etter at begge bestandene var kollapset. Beitetrykket på planktonet var lavt og matmengdene må ha vært eventyrlige om vi sammenligner vekstrater og havoverlevelse for laks med de i dag. Når mer eller mindre hele denne endringen i havoverlevelse for laks i dag tilskrives lakselus av deler av forskningsmiljøet, vil jeg kalle det en historie- og kunnskapsløshet Norge ikke kan se seg tjent med.
Likevel tar Holst til orde for lukkede oppdrettsanlegg i sjø.
– Jeg vil her understreke at jeg mener at norsk oppdrett skal lukkes snarest. Det har med rømming å gjøre, det har med sjøørretbestandene å gjøre, det har litt med laksebestandene å gjøre, det har generelt med fjordøkosystemene å gjøre og det har med næringens vekstpotensiale og fremtid å gjøre, sier han.
Lukkede anlegg
Holst utviklet i 1997 trålemetodene for å overvåke lakselus på utvandrende smolt ved Havforskningsinstituttet.
– Laksen vandrer rett ut i havet, og lus har som oftest liten betydning for overlevelsen. Men for sjøørreten har den tildels stor betydning, den går inne i fjordene og beiter hele sommeren.
– Men igjen, norsk oppdrett må lukkes, men i forhold til laksebestandene er det ikke det som får bestanden tilbake. Det er at man får orden på overbeitingen som skjer på grunn av de store pelagiske bestandene, makrell, sild og kolmule. Det er det totale beitetrykket på planktonet som er viktig, understreker han.
Holst mener at temaet bør studeres inngående.
– Jeg har tatt til orde for en kommisjon, nærmest som en Rieber-Mohn nummer to, der en går gjennom hele dette sakskomplekset. Det er stort og komplisert men det foreligger mye data som aldri har vært sett i sammenheng. Dette arbeidet må gjøres.
Skyttergravskrig
Holst følger debatten om lakselusens påvirkning på sosiale og tradisjonelle medier. Han vil videre fra den skyttergravkrigen som der utkjempes.
– Så sier villaksforvaltningen: Vi kan ikke gjøre noe med havet. Det mener jeg som sagt skyldes kunnskapsløshet i forvaltningsmiljøet. Vi kan ta ned den store makrellbestanden. Det vil gjøre mye for mattilgangen i havet og få grunnlegende og stor posistiv betydning for blant annet de negative økosystemeffektene jeg har beskrevet over, blant annet villaksen.
Vitenskaplig råd for villaksforvaltning er for fokusert på lakselus, mener han.
– Hvis du ser på de siste rapportene fra Rådet vies etter hvert havet større plass men nivået er fortsatt på det jeg nesten vil kalle amatørmessig. Dagens forvaltningssystemer både på villaks og fiskeri fungerer ikke godt nok i dag, og vi må se store endringer fremover. Det snakkes mye om at havet skal bli vår neste skattekammer etter oljen. Da må vi ta grunnleggende grep og våge å stille kritiske spørsmål og krav til store og tildels stivnede forvaltningssystemer. Potensialet ligger der men det må gjøres store kursendringer fremover. Det at systemene selv i stor grad definerer sannheten er farlig og virker konserverende, avslutter havforskeren.
