Kronikk: Alle rapporter tyder på økt etterspørsel etter laks i årene som kommer. Norsk oppdrettsindustri bør skjønne at det er den samlede innsatsen i den grønne konsesjonsrunden som avgjør om etterspørselen skal dekkes av norsk produksjon, skriver Erik Sterud i Norske Lakseelver.
Da det ble kjent at faggruppen som vurderer søknadene om grønne konsesjoner hadde avvist nær halvparten av søknadene pga. formalfeil, var det flere som tok til orde for å avlyse hele konsesjonsrunden og heller gjennomføre veksten som en flat fem prosent kapasitetsøkning for alle eksisterende konsesjoner. Nå er det kjent at faggruppen, etter en klagebehandling, har opprettholdt beslutningen. Ikke uventet resulterte det i nye protester mot hele konsesjonsrunden. Advokat Torbjørn Gjelsvik skriver på Salmon Group sine sider, at det vil være langt bedre å tildele FoU-konsesjoner for å sikre utvikling av miljøteknologi, samtidig som man tilfredsstiller marked og produsenter ved å gjennomføre veksten som en økning av MTB’en med eksempelvis fem prosent.
Heldigvis nevner Gjelsvik hovedintensjonen med de grønne konsesjonene – nemlig å stimulere til teknologiutvikling for å løse luse- og rømmingsproblemene. Dette er det all grunn til å dvele litt ved. Da kan vi skru klokken fire år tilbake i tid, til den gang daværende Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen avlyste en planlagt konsesjonsrunde for 2010, og sa at hun ikke ville tillate vekst i oppdrettsnæringen før disse problemene var løst. Dette var naturligvis forankret i faglige råd. Ikke minst Mattilsynet som forvalter fiskesykdomsloven sa klart i fra: En kapasitetsøkning må utsettes inntil 3(4) kriterier er oppfylt samtidig:
- Lusetiltakene gjennomført våren 2009 skal vise seg å være effektive
- Forekomsten av lus skal være redusert til et akseptabelt nivå
- (4). Resistensutviklingen skal være reversert og under kontroll
Etter et intermezzo der man gjennomførte en fem prosent kapasitetsøkning i Troms og Finnmark, mot klare faglige råd, ble den neste landsomfattende konsesjonsvurderingen gjort i 2012. Et oppegående Fiskeri- og kystdepartement, FKD, var selvfølgelig klar over at kriteriene fra 2009 på langt nær var oppfylt. Sammen med Miljøverndepartementet, MD, søkte man allikevel, og naturlig nok, igjen faglige råd. Direktoratet for naturforvaltning, Norsk Institutt for Naturforskning, Mattilsynet, Klima- og Forurensningsdirektoratet, Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet, og Fiskeridirektoratet ble rådspurt. Ingen av disse institusjonene anbefalte at man gjennomførte en kapasitetsøkning. Snarere tvert i mot ble departementene frarådet å gjennomføre den planlagt kapasitetsøkningen. For Lisbeth Berg-Hansen, som hadde kunnet gjennomføre kapasitetsstoppen i 2010 i trygg forvissning om at industrien hadde mye uutnyttet kapasitet å gå på, var nå gode råd dyre. Hun så at man nærmet seg et reelt produksjonstak, samtidig som luserapportene fra Mattilsynet fremstod som rene skrekkhistorier:
”Vi ser at resistensutviklingen fortsetter å bevege seg i feil retning de i de fleste regioner. Til tross for stor innsats både fra næringen og Mattilsynet, klarer vi i dag ikke å oppnå formålet med å minimalisere skadevirkningene på vill laksefisk og få kontroll over resistensutviklingen på en tilfredsstillende måte”.
I en slik situasjon ville det vært mest naturlig at man viste til § 10 i akvakulturloven som sier at akvakultur skal etableres, drives og avvikles på en miljømessig forsvarlig måte, og deretter gjort aktivt bruk av § 9 som sier at Departementet kan endre eller trekke tilbake akvakulturtillatelsen dersom dette er nødvendig ut fra hensynet til miljøet. Nød lærer imidlertid naken kvinne å spinne, og det Lisbeth Berg-Hansen spant, sammen med Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell, var ideen om de 45 grønne konsesjonene. Ved offentliggjøringen av denne kreative kapasitetsutvidelsen ble det presisert at dette ikke var noe veksttiltak, men et tiltak for å stimulere til grønn teknologiutvikling.
Slik situasjonen er akkurat nå, med nye rømmingsmeldinger hver uke og en lusesituasjon som næringen selv beskriver som kritisk (Dagens næringsliv 11.12.13), bør Gjelsvik og andre som oppfordrer til avlysning av den grønne konsesjonsrunden, være ydmyke nok til å innse at det overhodet ikke er noe miljømessig grunnlag for en alternativ og ”enklere” vekst. Det er grønne konsesjoner eller ingenting.
Alle signaler fra den nye regjeringen tyder på at de vil gjennomføre den grønne konsesjonsrunden. Det er klokt. Utfordringen for Regjeringen er da heller ikke selve gjennomføringen, men hvordan de vil følge opp intensjonen om at ny grønn teknologi skal implementeres også i den eksisterende produksjonen. Får kun vi en grønn tilleggsproduksjon i 2014/15 er ingen miljøproblemer løst. Sammen med Stortinget må nå Regjeringen utvikle en strategi for hvordan man best sikrer at grønnfargen smitter over på den produksjonen som i dag ikke er bærekraftig (se figur).
Det er først når dette har skjedd at Regjeringen kan oppfylle sitt valgløfte om en forutsigbar, bærekraftig vekst. Gjelsvik frykter en langvarig og omfattende rettslig prosess dersom konsesjonsrunden gjennomføres. Han burde isteden frykte en langvarig produksjonsstillstand dersom man bruker ressurser på rettslige prosesser fremfor på grønn teknologiutvikling. Alle rapporter tyder på økt etterspørsel etter laks i årene som kommer. Norsk oppdrettsindustri bør skjønne at det er den samlede innsatsen i den grønne konsesjonsrunden som avgjør om etterspørselen skal dekkes av norsk produksjon.
Erik Sterud
fagsjef Norske Lakseelver
