Inngang til Solens Rike

Kommentarer
782

Mars 2001. I storsalen på New Otani Hotel i Tokyo står en søvnig kong Harald og leser opp en tale om de langvarige og sterke forbindelsene mellom Norge og Japan. Rundt restaurantbordene sitter 500 dresskledde styreledere og konserntopper i en rekke av Japans ledende selskaper; herunder Mitsui, Mitsubishi og Nippon Suisan Kaisha. Kong Harald kikker utover tilhørerne, løfter champagneglasset og avslutter talen med «skål».

På et øyeblikk står 500 mann i stram giv-akt: «Kanpai!», roper de i kor.

Storøyde nordmenn kikker på hverandre. Kulturgapet er slående.

Der nordmenn gjerne er uformelle, er japanerne respektfulle, hierarkiske og autoritetstro.

Grundige
Etter middagen blir jeg introdusert for Mitsubishis daværende styreformann av «Gunnar San», den nå avdøde Gunnar Iversen, Lerøys mangeårige markedsdirektør og seinere gründer av Polaris Seafood (idag eid av Coast Seafood).

På spørsmål om hva han synes om den norske laksen, svarer styreformannen vennlig, men diplomatisk : – Den er god, men jeg vil ikke stille den opp mot den chilenske, da det kan fornærme våre chilenske leverandører.

Noen måneder seinere deltar jeg på et kundetreff med Lerøy. Der treffer jeg en av Mitsubishis innkjøpere på laks. Han har oppholdt seg i Norge i seks uker. Han har besøkt oppdrettsanlegg og slakterier og hatt samtaler med alle leverandører. Han er grundig. Ingenting overlates til tilfeldighetene.

Seriøs gourmet
I sushiens hjemland er mat en alvorlig sak. Japanske restauranter er kjent som de beste i verden. Ingen byer i verden har flere Michelin-stjerner enn Tokyo. For Norge, som smykker seg med å kunne levere den aller beste sjømaten i verden, er det et kvalitetsstempel å kunne levere mat til slike kresne kunder. I et land der det kreves seks års utdannelse for å bli sushi-kokk, er det hevet over tvil at det er en helt annen standard på kvalitet enn i de aller fleste andre land.

Det var således ikke spesielt overraskende da Cermaq i går kunne fortelle at de hadde hatt samtaler i seks måneder med Mitsubishi. Med oppkjøpsbudet på snaue 8,9 milliarder kroner kun et døgn gammelt, er det ikke gitt at dette går gjennom og at Cermaq snart blir japanskeid. Men gitt at transaksjonen faktisk går gjennom, vil de ansatte i Cermaq entre en ny virkelighet. En virkelighet der bevisstheten rundt deres matproduksjon trolig løftes flere hakk, men også en virkelighet der avstandene, både geografisk, kulturelt og ledelsesmessig, fra mærkanten til direktørens bord, blir vesentlig lengre.

Åpner Asia
Mitsubishi kommer ikke tomhendt til Cermaq. Med en egen lakseproduksjon på 27.000 tonn, og kapasitet til det dobbelte i Chile, vil Cermaqs chilenske tyngdepunkt konsolideres. Med en Asia-distribusjon på 50.000 tonn (uten Cermaqs produkter) vil markedsarbeidet i økende grad også rettes mot verdens klart mest folkerike verdensdel. Det er en inngangsbillett til fremtidens sjømatmarked: Det markedet som vokser raskest og har klart størst potensiale.