Det er også historieløst. Lakseprodusentene må finne seg i å oppfylle miljø- og produksjonskrav fra myndighetene, og har gjort det siden næringen så dagens lys. Når det kommer til det omtalte kravet på 0,1 voksne hunnlus, er ikke verden så enkel som FBFI ser ut til å tro. Myndighetene har over tid operert med ulike lusegrenser, både 0,1 og 0,5 og 1 lus per fisk. Ingen av disse tallene finnes det vitenskapelig grunnlag for å sette. Noen har tenkt på et tall. Vi er ikke imot at det settes krav, men disse må være basert på fagkunnskap. Hva har FBFI gjort for å finne ut hvor tallet 0,1 kommer fra?
FBFI mener videre at tallet er uoppnåelig for næringen. Da har de ikke fulgt med i timen. I Finnmark ligger de nå under 0,1. I næringen følger vi svært godt med og sjekker én million fisk i året – nettopp for å ha god oversikt. Statistikken har vi gjort åpent tilgjengelig på lusedata.no.
Det er også rimelig å forvente at næringen skal forholde seg til én lakselusforvaltning, ikke tre. Dette har også Fiskeridirektoratet påpekt. Vi kan ikke ha en forvaltning som er ”splittet” med ulike styringsindikatorer på 0,5 i luseforskriften, 0,1 i den nye tildelingsforskriften og et tredje regime knyttet til de såkalte ”grønne konsesjonene”. Siden regjeringen nettopp er i gang med utarbeiding av bærekraftsindikatorer til den kommende storstingsmeldingen, mener vi dette er den naturlige anledningen til å få til en slik harmonisering. Det er helt nødvendig.
Næringen ønsker en ryddigere forvaltning. Hva har FBFI gjort for å problematisere dette spørsmålet, til beste for både lusetiltak og næringsutvikling?
Det står altså ”lus lus lus” på skjermene i FBFI-redaksjonen. Kanskje burde man heller bla litt i gamle aviser innimellom for å friske opp historien. Laksenæringen har løst store utfordringer før. For noen tiår tilbake var utslipp av næringssalter et problem, men dette er løst med bedre merdkonsepter, driftsformer og nye lokaliteter. Vaksiner har løst en rekke problemer knyttet til fiskesykdommer, og antibiotikabruken er i dag tilnærmet null. Også rømmingstall og antall rømmingshendelser er blitt kraftig redusert gjennom tiltak iverksatt av næring og myndigheter.
Næringen produserer fortsatt et sunt og etterspurt produkt. Men nå er det lus som gjelder. Selv om lus ikke truer eksistensen til villaks og sjøørret som arter, kan lusepress påvirke tilbakevandring og svake elvebestander. Dette må med andre ord løses, også for å sikre at villaksnæringen har gode kår. Det settes derfor inn store ressurser på håndtering, forskning og utvikling.
FBFI vet godt at luseproblemet kommer til å bli løst – takket være at næringen både har vilje og kapital til å gjøre noe med det. Det er lov å være utålmodig, og det har ikke gått så raskt som vi har ønsket, men nå kommer det flere og nye metoder – enkle teknologiske løsninger og høyteknologiske.
Selv om kritikerne står i kø, må næringen gjøre det vi mener er riktig og forsvarlig. Vi må også kunne forvente at en fagpresseavis evner å belyse problemstillingene i en stor og viktig næring på en mer nyansert måte.
Fiskeripressens jobb er ikke å skjønnmale utfordringene i næringen. Tvert om er det godt vi har en kritisk fagpresse inklusive FBFI. Ikke alle aktører er like fremoverlent for å løse utfordringene og trenger korrektiver fra flere hold, enten det er oss i næringsorganisasjonene, miljøbevegelsen, myndighetene eller pressen. Men jeg tror det er uklokt av en presumptivt oppegående avis å la seg friste til å tegne et svart-hvitt-bilde av verden rundt seg. I praksis er FBFI da i ferd med å gjøre seg selv irrelevant for en hel næring.
