Fakta er sjelden sexy. Men debatten om norsk oppdrett er for viktig til at premissene kan bygge på bilder laget for å sjokkere – fremfor på forskning og fagkunnskap.
Tenk om det fantes en subsidiefri næring som er en nøkkel til fremtidens behov for ren matproduksjon? Det gode er at løsningen finnes i havet, den finnes i Norge, og næringen finnes i sjømatindustrien. Og debatten er for viktig til at nyanser, fakta og forskning ikke skal være det bærende.
Vi har gjennom en artikkelserie i VG blitt presentert for påstanden om at avføring fra laks tilsvarer avføring fra 17 millioner mennesker – rett i fjorden. Viktige næringer, som sjømatnæringen, skal settes under lupen. Men det er skummelt når viktige nyanser, premisser og forutsetninger drukner. Når bildet som presenteres gir et etterlatt inntrykk som ikke stemmer med virkeligheten.
Dette er tilfellet her. For det er ikke forskning fra Havforskningsinstituttet som støtter påstanden om at laksen har den samme påvirkningen som at 17 millioner mennesker hadde gjort fra seg rett i havet. Deres forskning og rapporter igjennom mange år slår fast at det er «lav risiko» for at utslipp av næringssalter fra havbruk blir for stort og leder til det som kalles overgjødsling.
Hva skal avgjøre en diskusjon?
Diskusjonen om miljøpåvirkning er for viktig til at det settes to streker under et svar, når premissene for tallet som presenteres er tenkte tilfeller, ikke støttes av et tungt fagmiljø, og ikke stemmer med den faktiske virkeligheten.
Hvis en skal regne på hvor mye en dieselbil slipper ut, er neppe premisset at sjåføren kjører konstant hele døgnet med maksimalt turtall, hver eneste dag, året rundt, uten søvn, pauser eller tid utenfor bilen.
Tallene som legges til grunn bygger på noen feilaktige premisser. De er basert på at alle anlegg til enhver tid er fylt til randen av fisk, ikke hva anlegget faktisk har. I realiteten er omtrent 60 prosent av anleggene i drift til enhver tid, og at de kun er “fulle” når fisken nærmer seg slaktevekt.
I tillegg inkluderer tallene anlegg som ikke er i drift, og anlegg som ikke engang er bygget ennå. Anlegg som ikke eksisterer eller anlegg uten fisk kan ikke ha samme utslipp som et med fisk.
Alvor uten alarm
Tallene som brukes kommer ikke fra et havforskningsmiljø, men et selskap som driver: Konsulentvirksomhet tilknyttet informasjonsteknologi og forvaltning og drift av IT-systemer – registreringen i Brønnøysundregistrene. Deres uttalte misjon er ikke å forske, men å «inspirere til handling».
Havforskningsinstituttet stiller seg ikke bak sammenlikningen og premissene som blir presentert. Det er forskerne som analyserer data fra målinger og utarbeider årlige risikorapporter, og de sier at risikoen er lav, langs hele kysten.
Diskusjonen om miljøpåvirkning er for viktig til at den skal baseres på oppkonstruerte teoretiske maksimumstall for utslipp og påstander om effekter som ligger langt unna virkeligheten.
