Vi vet at bedre bruk og deling av data kan gi store gevinster for havbruksnæringen. Vi vet også mye om hva som står i veien. Den viktige diskusjonen er derfor ikke om datadeling er nyttig, men hvilke konkrete flaskehalser næringen bør ta tak i først.
Hvor mye data trenger egentlig havbruksnæringen? Jeg tror ikke svaret nødvendigvis er mer.
Kameraer, sensorer, fôringssystemer og andre digitale løsninger genererer allerede store mengder informasjon som kan gi ny innsikt i alt fra produksjon og fiskevelferd til miljø og ressursbruk.
Problemet er at mye av denne informasjonen er vanskelig å bruke sammen. Informasjonen finnes allerede, men er fordelt mellom bedrifter, leverandører og tekniske løsninger som ikke er utviklet for å utveksle den. Ulike formater og standarder gjør sammenstilling vanskelig. Datakvaliteten varierer, samtidig som spørsmål om eierskap, tilgang, sikkerhet og kommersielle interesser må håndteres.
Vi har med andre ord blitt gode til å samle inn data. Nå må vi bli bedre til å bruke dem. Gjennom det FHF-finansierte prosjektet HavbruksInfo har SINTEF Nord kartlagt behov, barrierer og muligheter for økt datadeling i havbruksnæringen. Prosjektet har også utarbeidet et veikart for hvordan havbruksnæringen kan utnytte data på en mye bedre måte i fremtiden.
Et eksempel finner vi i Belgia, der forskningsinstituttet ILVO har utviklet DjustConnect. Her kan data deles mellom ulike aktører og tjenester, mens dataeieren fortsatt bestemmer hvem som får tilgang. Det betyr ikke at løsningen kan kopieres direkte til norsk havbruk, men den viser hvordan prinsippet kan fungere i praksis.
Målet må være å få større verdi ut av dataene næringen allerede produserer. Når data fra ulike kilder kan kombineres, kan de gi bedre beslutningsgrunnlag i den daglige driften, bidra til bedre fiskevelferd og mer effektiv produksjon og gi forskningen et større og bedre datagrunnlag.
Dette blir ikke mindre viktig når kunstig intelligens får en større rolle i næringen. KI er avhengig av gode data. Hvis data mangler, har ulik betydning i forskjellige systemer eller ikke kan kobles sammen, begrenser det også hva vi kan få ut av teknologien.
Havbruksnæringen må nå gå fra mulighet til praksis. Dette er ikke bare et framtidsscenario. I det FHF-finansierte Salmosense-prosjektet hos Salmon Evolution har store mengder sensor- og produksjonsdata blitt strukturert og gjort lettere tilgjengelige. Data fra produksjonen er gjort tilgjengelig i sanntid, slik at ulike fagroller kan bruke dem for å forbedre den daglige driften.
Prosjektet illustrerer et viktig poeng: Gevinsten ligger ikke nødvendigvis i å samle inn stadig mer data, men i å få større verdi ut av informasjonen som allerede produseres.
Hva må løses først? Vi vet etter hvert mye om hva som står i veien for bedre bruk av data. Standardisering er én utfordring. Datakvalitet er en annen. I tillegg kommer tilgang, sikkerhet, kommersielle hensyn og tillit mellom aktørene.
Noe kan løses teknologisk. Noe handler om regelverk. Noe krever nye samarbeidsformer, kompetanse eller kultur. Alt kan neppe løses samtidig. Så hvor skal vi begynne?
Hvor er manglende tilgang til og deling av data en reell flaskehals i dag? Hva bør standardiseres først? Hvor finnes det løsninger vi kan bygge videre på? Og hvilke kunnskapshull må forskning og utvikling bidra til å tette?
Ingen enkeltaktør sitter med alle svarene. Skal vi komme videre, må næringen, teknologileverandører, forskningsmiljøer og myndigheter finne dem sammen.
Det er bakgrunnen for at FHF 14. september inviterer til dialogmøte om digitalisering og bedre bruk av data i havbruksnæringen. Her skal erfaringer fra næring, teknologi, forskning og forvaltning danne utgangspunkt for diskusjonen om hva som bør prioriteres videre.
Målet er å få frem hvor skoen faktisk trykker, hvilke løsninger det er behov for og hvor forsknings- og utviklingsinnsatsen kan bidra mest. Innspillene fra møtet skal tas med videre i FHFs arbeid på området.
Havbruksnæringen har kommet langt i å ta i bruk ny teknologi. Neste steg handler ikke nødvendigvis om å produsere mer data. Dataene har vi. Nå må vi finne ut hva som skal til for å bruke dem bedre.
Oppgaven nå er å velge noen få problemer som næringen faktisk kan løse i fellesskap. Hvis ikke, risikerer vi at stadig større datamengder blir liggende ubrukt mens de samme barrierene diskuteres på nytt.
