Dette begrepet kan det imidlertid virke som at enkelte stortingsrepresentanter og oppdrettsindustrien ikke kjenner til, når de i stedet gir offerrollen til NSL (Norske sjømatprodusenters landsforbund). Forstå det den som kan, for det gjør i alle fall ikke vi som har fulgt med i timen.
I en årrekke har oppdrettsindustrien hatt generelt sterke motforestillinger mot de forskningsinstitusjonene som har våget å reise en advarende pekefinger mot oppdrettsindustriens miljøpåvirkninger, men spesielt mot NINA, hvor motforestillingene har inntatt proporsjoner av å være en personlig vendetta.
Det finnes ikke ett eneste eksempel på forskning som har vært kritisk til driftsformene innen oppdrett, som ikke har blitt idiotforklart eller mistenkeliggjort av oppdrettsindustrien. Burde ikke stortingsrepresentanter undersøke bakgrunnen for leder av NINA sitt harme i innlegget på egne nettsider, før de glatt og deilig tar parti for den part som i en årrekke har stått for trakasseringen? Vet han ikke hvordan ansatte i NINA har blitt sjikanert av NSL, eller er det slik at NSL skal ha lov til å være direkte og til dels ufin, mens ledere for fortvilte ansatte ikke har rett til å ta til motmæle?
Når stortingsrepresentanter nå omtaler NINA som en forskningsinstitusjon som «ytterligere reduserer sitt omdømme», kan det virke som at kildekritikken er fraværende. Vi kan ikke tro annet enn at stortingspolitikere blir ført bak lyset i denne saken.
Men mens NINA vinner stadig mer internasjonal annerkjennelse, presenterer heller oppdrettsindustrien på sosiale medier ytterligere påstander om at NINA er korrupt. I følge oppdrettsindustrien skal de ha fått tilbud fra NINA om at de kan tilby seg å reise rundt med en bok hvis innhold sier at; «Ta det med ro folkens, oppdrettsindustrien skader ingen villaks». Men i en kommentar på Facebook siden «laks og ørretfiske på vestlandet» sier NSL sin fagsjef for kommunikasjon og næringspolitikk, at industrien så langt har takket nei.
Dersom slike påstander er korrekte representerer dette en uholdbar situasjon i forholdet mellom forskning og forvaltning. Men siden påstanden er fremsatt av en industri som «muligens» kan tjene på at det såes tvil om kritiske forskningsinstitusjoners integritet hos vekstkåte politikere uten sperrer, velger vi å avskrive påstanden som et falsum, i alle fall i påvente av dokumentasjon på forholdet.
Er det slik at Stortingspolitikere mener at en ansvarlig leder for en stor gruppe ansatte, stille skal godta at egne ansatte blir trakassert på det groveste gjennom år, mens de som har mest å tjene på å innta offerrollen er de som er skolegårdens, eller skulle man heller si barnehagens, infant terrible?
Det er bra å ha et kritisk søkelys på alle som er premissleverandører for faktagrunnlaget, men det er forskjell på å ha søkelys på, – og det å «holde helvete» med.
Og om stortingspolitikere skulle være misfornøyd med at forskningsinstitusjoner henter forskningsmidler fra private aktører, kan man jo sørge for at staten gjenopptar sitt ansvar som finansieringskilde for den grunnforskningen som både samfunnet så vel som ansvarlige politikere er avhengige av for at faktagrunnlaget skal være i orden.
Er det ikke snart på tide med en lang, grundig og uttømmende Stortingshøring med både Energi- og miljøkomiteen og Næringskomiteen sammen, hvor alle relevante kunnskapsbærere, kritikere og støttespillere blir invitert inn, slik at den såkalte «faglige uenighet» om oppdrettsindustriens miljøpåvirkning blir satt under lupen, samtidig som at den metodikk og retorikk industrien velger å benytte seg av blir etisk og lovlig vurdert?
