– Oppdrett kan levere mange gode løsninger som kan eksporteres. Vi bør som politikere promotere det. For den norske industrien sikter ikke på å fôre verden. Norske lakseoppdrettere vil produsere et høypris-produkt. La oss ikke blande sammen dette. Dette er noe de fleste forstår idag, sier stortingsrepresentant Rasmus Hansson (MGD).
– Ved å spise norsk laks betyr ikke det at en god biff skal gå til en fattig person i Afrika. Det er ikke salma-loins som redder verden. Problemet er politikerne som ikke har på bremsene, sier Hansson som et svar på oppdrettskonsulent Even Søftelands påstand om at politikerne er det største problemet for utviklingen av norsk oppdrettsnæring.
Look to California
– En bør se til Ronald Reagan. Da han var guvernør i California, var det noen som tipset han, kanskje hans kone, om å ta til orde for avgifter på bilbruk. Det ble kontant avvist fra bilindustrien. Men han innførte det, og bilindustrien føyde seg. Det er sånn det gjøres, legger han til.
Under den avsluttende paneldebatten på Global Sustainability Summit vil fiskeridirektør Liv Holmefjord nyansere begrepsbruken om bærekraft.
– Jeg mener det er viktig å understreke at det ikke er slik at hele industrien er bærekraftig eller ikke bærekraftig. Deler av næringen kan være ikke bærekraftig mens andre deler er bærekraftig, sier hun.
Ung industri
– Først må vi akseptere at all matproduksjon har innvirkning på miljøet. Ikke glem det, påpeker Lerøy-direktør Harald Sveier. – Men dette er en ung industri, vi har mye å gjøre. Ikke push oss for hardt, oppfordrer han politikerne – som Hansson.
– Industrien må vokse. Det er så negativt fokus i en del lokalsamfunn at vi kan ikke produsere der, bermerker han.
Rasmus Hansson legger ikke bånd på seg i sitt svar.
– Jeg mener at i 2015 forstår enhver at tiden for å fucke up miljøet litt – den tiden er over. Vi kan ikke utradere sjøørret. Areal er et viktig poeng. Industrien vil ha areal, greit nok. Men areal er en ressurs, den har en verdi for mange andre enn lakseindustrien, påpeker han.
Dialog
Søfteland tar på sin side til orde for dialog mellom oppdrett og forvaltning.
– Før satte vi oss ned, snakket ut og fant løsninger. Nå er det direktiver mot næringen, og da bruker næringen advokater mot dem, sier han.
– Vi er ved et interessant punkt her hvor begrensning og innovasjon møtes, analyserer Hansson, og fortsetter: – Jeg tror ikke norske oppdrettere kan produsere nok laks som vil ha noe å si for bekjempelse av sult i verden. Men vi kan levere annet, for eksempel sjøpølse, om jeg må smake det. Uansett vil det være begrensninger for hvor mye laks vi kan produsere. Det vil være en grense, og ved å vite at det er en grense kan en stimulere til innovasjon.
Grønt alternativ
– Ser du laks som et alternativ til olje? spør ordstyrer Siri-Lill Mannes.
– Jeg ser det definitivt som et grønt alternativ. Oppdrett er et veldig, veldig viktig tiltak der. Men for å bruke det, må vi tenke annerledes. Vi må produsere mye annet, sier Hansson.
For å illustrere sitt poeng viser han til en stor treforedlingsbedrift i Østfold.
– Borregård produserer 70 eller 80 produkter av det samme tømmeret. Dere produserer ett produkt. Neste gang jeg kommer her vil jeg høre om flere.
Bærekraft
Med dette som bakgrunn innrømmer Sveier: – Hvis vi ikke klarer å overbevise om at industrien er bærekraftig har vi et problem.
Søfteland får siste ordet i debatten, og benytter det til å sende et spark i retning Marine Harvests konsernsjef Alf-Helge Aarskog som i går gikk inn for å avgiftsbelegge storfekjøtt.
– Et forslag om å legge avgift på kyr er et idiotisk forslag. Deler av verden sulter. For mange er det å få fatt i kjøtt i det hele tatt en utfordring. Skal vi da legge på avgifter så det blir enda vanskeligere for disse å å fatt i kjøttet? Sånne forslag føler jeg ofte kommer fra den rike delen av verden, tilpasset den rike delen av verden, uten tanker om at vi faktisk lever på en sammensatt klode.
