Amerikanere på laksetur: – Mer nyansert enn man skulle tro

Dagen etter at de besøkte Miljøvernforbundet, er de amerikanske turistene på vei til «den andre siden», som de kaller det.

En laks får magen sin skjært over på langs. Knall oransje rogn renner ut i et kar.

«Jesus», høres det fra salen.

Foran kinolerretet sitter rundt femten storøyde amerikanere. De er på Kystmuseet i Øygarden utenfor Bergen for å lære om norsk lakseoppdrett.

Kunnskapstur
En kvinne lurer på hvor høy dødeligheten er. En annen spør om lus. En tredje spør om sårbarhet for oljesøl og klimaendringer.

Jørgen Viksund får testet egen bransjekunnskap. Som guide i Blom Fiskeoppdrett er han imidlertid vant til å svare på spørsmål om lakseoppdrett. Alt fra amerikanske, tyske og spanske turister, til skoleklasser og bransjefolk kommer på besøk.

Amerikanerne er på en reise skreddersydd for turister som ikke bare vil se fjord og fjell, men også gå i dybden på samfunn og politikk. De skal helt nord for å lære om samene, men først er de innom Norges andre største næring.

– Fordi du vet hvordan laksenæringen fungerer, kommenterer en av turistene, Barbara, da iLaks utsendte innrømmer at hun ikke spiser særlig mye laks.

Dagen før har amerikanerne vært hos Norges Miljøvernforbund, som lenge har vært kritisk til forurensing fra oppdrett. Nå er de på vei til det de selv beskriver som «den andre siden».

Som kylling
– Se på dette, alt er lakseskinn, sier en av turistene, idet hun stryker fingeren over lommebøkene i butikken til Kystmuseet.

Så er det på med redningsvestene.

Susie Haggard syntes besøket til Miljøvernforbundet var interessant. Hun ser frem til å besøke visningsanlegget til Blom, og høre mer om oppdretternes synspunkt. Sannheten om næringens miljøavtrykk må ligge et sted midt i mellom, tror hun.

Oppdrett har lenge hatt et variabelt omdømme. Miljøvernere peker på utfordringer, politikere kaller havbruk «den nye oljen», og næringen forsvarer.

Norge eksporterte sjømat for 82,3 milliarder kroner i løpet av årets første seks måneder. Og ingen land spiser mer laks per innbygger enn Norge: Hver av oss inntar rundt åtte kilo i året.

– Folk må ha mat. Min eldste datter har en hønsefarm med millioner av kylling. Lakseoppdrett er ikke så ulikt fra det, sier Haggard.

Etter en kort båttur er turistene på plass rundt merden. De går forsiktig, slipper hverandre høflig forbi, og husker på Viksunds instrukser om å ikke falle i sjøen.

Det er rundt 170.000 laks i merden, og umulig å si hvor mange vi ser fare gjennom luften. En del av dem ser ut til å hoppe mot der amerikanerne står.

Tankefulle turister
– Jeg lurer på om de vet at vi er her. Hva de tenker, sier Dianne.

Gjerder og nett skiller dem fra et friskt laksebad, men Barbara holder likevel godt fast i Dianne. På anlegget lærer de om vekst, fôr, velferd og innhøsting.

– Hva tenker du nå, etter å ha besøkt både Miljøvernforbundet og en oppdretter?

– Jeg kan fortsatt ikke nok, men det er mye mer nyansert enn man skulle tro, sier Barbara.

I motsetning til Barbara og Dianne, vil Wilson Turner gjerne ha etternavnet sitt på trykk:

– Pass på det. Leserne kan forveksle meg med George Clooney om du ikke får det med, sier han.

«This is pretty remarkable», utbryter Turner, før han spør guiden:

– Hvordan får man en syk fisk ut herfra?

Det er vanskelig, forklarer Viksund. Død fisk synker, og blir tatt opp av en slags støvsuger de bruker for å rense merden.

Med blikket festet mot den hoppende laksen, sier Barbara:

– Her er det helsikkes mye fisk, og helsikkes mye arbeid for å gi mat til folk.