Sjømatbedriftene advarer regjeringen mot å innføre et kvotemarked for lakselus. Administrerende direktør Robert Eriksson mener løsningen ligger i presise bedriftskrav – ikke omsettelige kvoter.
Eriksson åpnet innlegget sitt under innspillsmøtet for havbruksmeldingen med å løfte sjømatnæringens rolle i norsk matberedskap.
– Sjømatnæringen er Norges viktigste matvareproduserende næring, og hjelper sikre matberedskapen vår. Vi skal ha en bærekraftig næring med lav dødelighet, bedre miljøprestasjoner og høyere legitimitet i samfunnet. Skal vi lykkes med det trenger vi troverdige og forutsigbare politiske rammevilkår.
Sjefen for Sjømatbedriftene var markant i budskapet da han ramset opp en rekke reguleringer som hadde blitt kastet over næringen «nesten hvert tiende år siden 1973».
– Fremtidens reguleringsregime må utformes slik at det faktisk er mulig å nå ambisjonene våre. For å skape vekst, investeringer og teknologisk utvikling må vi ha forutsigbare rammer, tydelige skiller mellom rettigheter og regulering, effektiv forvaltning og mindre byråkrati.
Forsvarer MTB: – For ille om det kastes over bord
Eriksson var tydelig på at Sjømatbedriftene ønsker å beholde selskaps‑MTB som hovedregime.
Næss slo i åpningen fast at regjeringen ønsket bred deltakelse i arbeidet med havbruksmeldingen. Hun fulgte nøye med på innspillene som kom. Foto: Mats Mørk– Derfor mener Sjømatbedriftene at selskaps‑MTB må videreføres som reguleringsregime. Miljø må reguleres gjennom mer presise og målrettede bedriftskrav. MTB‑systemet oppfyller veldig mange gode kriterier etter vårt skjønn, og det er for ille at det skulle blitt kastet over bord.
– Det sier noe om biomassen som kan bære lakselus, og annen miljøbelastning som utslipp av slam og spredning av sykdommer. Ikke minst forteller det oss noe om den samlede lakseproduksjonen.
– Kvotemarked er feil vei å gå
Eriksson var klokkeklar i kritikken av de foreslåtte lusekvotene:
– Vi mener at det er best å ha en treffsikker regulering, og ikke et kvotemarked. Vi støtter tydelig en mer presis miljøregulering, men mener omsettelige lusekvoter er feil vei å gå.
Han etterlyste i stedet klare krav til hver enkelt aktør.
– Vi burde ha selskapsspesifikke krav, klare målbare grenser og direkte ansvar for egen påvirkning.
Eriksson koblet også reguleringene til eierskapsutviklingen i næringen.
– Struktur og eierskap er en forutsetning for verdiskapning langs kysten. Hvis vi har en ambisjon om aktivitet langs hele kysten, norsk eierskap og verdiskapning i distriktene, så må vi også ha en politikk som utvikler et mer differensiert eierskap – og ikke gjør det mer lønnsomt å ha en uønsket konsolidering av næringen, slik vi ser i dag.
Les også: Fiskeriminsteren: – Havbruket, slik vi kjenner det i dag, har nådd toppen av sitt potensial
– Teknologisk omstilling må få fart
Han pekte videre på behovet for sterkere insentiver for null‑ og lavutslippsteknologi.
– Teknologisk omstilling er nøkkelen til å nå disse ambisjonene. Vi må få fart på null‑ og lavutslippsteknologi, og rammevilkårene må forbedres. Vi må også ta innover oss at det ikke finnes fullskala løsninger ennå. Det må reguleringene ta inn over seg.
En nær andpusten Eriksson avsluttet med å løfte en problemstilling som sjelden får plass i reguleringsdebatten.
– Skal vi lykkes med en mer forutsigbar og effektiv regulering, så må vi se på hele verdikjeden. Avlsarbeidet vårt, arbeidet som skjer over generasjoner, ser vi ikke effekten av før 6–8 år. Det er et brennende behov for en ny, mer moderne og fremtidsrettet stamfiskordning som sikrer økt og likeverdig konkurranse.
Med bare noen sekunders taletid igjen gjorde han det klart at Sjømatbedriftene hadde langt mer å komme med når det kom til Havbruksmeldingen og fortalte at organisasjonen ville komme med et ennå lenger skriftlig innspill.
Ordstyreren for dagens innspillsmøte pustet lettet ut da Eriksson likevel forlot podiet med «rundt to sekunder igjen på klokken».
