Tidligere Marine Harvest-direktør Nils Viga og Fister Smolt planlegger milliardsatsing i Ryfylke, Grieg bygger verdens største storsmoltanlegg i Canada, Osland åpnet i juni sitt nye postsmoltanlegg på Sørebø, SalMar spanderer en halv milliard på settefisk på Tranøy, Bremnes Seashore gjør det samme i Trovåg, i Kragerø går Sørsmolt fra ett til tre produksjonsenheter, Marine Harvest har åpnet nytt anlegg i Steinsvika og ruller snart ut et nytt i Fjæra.
Vi ser det samme i Skottland og på Færøyene.
Cash flow
Dette er bare et lite knippe av de mange industriprosjektene som er i gangsatt de siste par år. Et stikkord går igjen: Smolt. Og særlig storsmolt, gjerne kalt postsmolt.
Det står ikke på finansiering. Skyhøye laksepriser sikrer en vanvittig kontantstrøm. En konstant tilbudsside bærer ikke bud om en snarlig prisnedgang.
Investeringsrammen for et anlegg er fra noen hundre millioner kroner og opp til det hittil høyeste, Griegs nye canadiske anlegg til 200 millioner dollar (1,6 milliarder kroner).
RAS-leverandørene sitter med begge beina oppe i et veritabelt gullrush.
Spekulasjon
Spol tiden ti år tilbake.
Det er riggboom. Alt som er å oppdrive av oljerigger og boreskip er leid ut og i arbeid. Det er kø ved beddingene til verftene som bygger dem. Flere år fremover. Ratene er så høye at et nybygg kan nedbetales på tre år. Alle bestiller rigger. Ikke bare industriaktører, også rene spekulanter.
Spranget er ikke langt til dagens smoltboom.
Bakteppet er at regjeringen ikke legger til rette for noen reell produksjonsøkning av matfisk inntil luseproblemet er løst. Det skorter ikke på kreative tiltak for å få bukt med lakselusen. Men ett tiltak synes de fleste oppdrettere å satse på: Nye og større smoltanlegg.
Luseeksponering
Det er ikke unaturlig. Smolt er noe oppdretterne har greie på. Det er deres hjemmebane. Ved å sjøsette større fisk reduseres produksjonstiden i sjøen. Det innebærer kortere luseeksponering, men også kjappere omløpshastighet og bedre utnyttelse av kapitalen. Og en bonus som ikke alle snakker høyt om: Det gir økte produksjonsvolumer på det som er flaskehalsen i oppdrettsnæringen – matfiskkonsesjonene.
Større smolt krever mer plass. Større kar, kraftigere pumper og mer oksygen. Mer penger også. Stor smolt kan koste noen kronestykker mer per kilo slaktefisk, men hvem bryr seg når laksen selges til 60 kroner kiloet?
Overkapasitet
Resultatet er en heidundrende opptrapping av produksjonskapasitet av smolt.
Det er ingen dristig spådom at mindre og uavhengige smoltprodusenter vil kunne få det knalltøft i årene som kommer. Skulle en finne en alternativ løsning på luseproblemet i overskuelig fremtid, kan tilgangen på settefisk også være mer enn rikelig.
Men hvordan gikk det med riggene?
De ligger i opplag. Godt fortøyd og uten oppdrag.
Hvorfor?
Oljeprisen ble barbert. Det ble produsert for mye olje. Kundene sa stopp. Nå er det altfor mange rigger. Overkapasiteten vil ta lang tid å bli kvitt.
