iLaks og andre melder om pålagt utslakting, tap i mangemillionersklassen for oppdrettsselskapene, børskollaps for noen, og analytikerskepsis til lakseoppdrett. Fra Havbrukssamlingen meldes det at avlusning kostet næringen 3-4 milliarder kr i 2014, og har blitt den største kostnadsdriveren.
Dette er ikke en biologisk krise, verken for villaks og sjøaure, eller for oppdrettslaks. Problemet er at Mattilsynet har påtvunget oppdrettsnæringa et hasardiøst behandlingsregime, som i sin tur har tømt oppdretternes verktøykasse. Resultatet er at oppdretterne har problemer med å redusere lusnivået til den vanvittige grenseverdien på maks 0,5 voksne hunnlus pr oppdrettslaks. Krisa er med andre ord fabrikkert alarm, skapt av irrasjonell offentlig forvaltning, støttet av politikerne.
Hensikten med denne grenseverdien er å beskytte vill laksefisk mot lusinfeksjon. Har den gitt positiv effekt for villfisken?
La oss se på spørsmålet om forvaltningen har vært vellykket i lys av utviklingen i Hardangerfjorden, som ofte brukes som eksempel på hvor galt det kan gå.
Brennpunkt Hardanger
I 2015 har det vært svært lave nivå av kjønnsmodne hunner på oppdrettslaksen i Hardanger. Uke 5 var den eneste uka som kom over grenseverdien på 0,5 (0,53). I 23 av 37 uker var det mindre enn 0,2, og i 7 uker mindre enn 0,1 (herav de 4 siste ukene nå i september og oktober). Likevel fikk sjøauren høyt påslag av lus. Havforskningsinstituttet har regnet ut at 70-90% av sjøauren kan dø i midtre deler av fjorden, og 40-50% i ytre deler, som følge av lusinfeksjon. Dette er selvfølgelig sprøyt, men slike tall presenteres år etter år med den største selvfølgelighet. Man trenger ikke doktorgrad i matte for å skjønne at hvis dette hadde vært en virkelighetsbeskrivelse, ville sjøauren for lengst vært utryddet i Hardanger. Det er den som kjent ikke. Mange bestander bygger seg nå opp igjen.
Det er i praksis umulig å redusere antall lus under det nivået vi har hatt i Hardanger i år. Konklusjonen gir seg selv: det er nytteløst å drive med intens avlusning av oppdrettslaks av hensyn til villfisken. Den kostnadsdrivende og skjebnesvangre avlusningspraksisen er feilslått.
Smittemodellen forklarer ikke observasjonene
Begrunnelsen for Mattilsynets svært klanderverdige forvaltning er en smittemodell som sier at infeksjonsnivået på villfisken er proporsjonal med produksjonen av klekte lusegg i oppdrettsanleggene. I Hardanger har vi hatt år med høy smitteproduksjon, men likevel lavt smittenivå på sjøaure, og omvendt har hatt høyt smittenivå i år med lav smitteproduksjon. Spredningsmodellen tilsier at smittetrykket skal være det samme mot vill laksefisk og oppdrettslaks i samme område på et gitt tidspunkt. Men sjøauren får store påslag av lus flere uker og måneder tidligere enn oppdrettslaksen.
Det er altså ingen sammenheng mellom produksjonen av klekte lusegg i oppdrettsanleggene og infeksjonsnivået på vill laksefisk. Det er heller ikke en slik sammenheng for påslag på oppdrettslaksen. Smittemodellen er dermed tilbakevist.
Paradoks: hvordan smittes laksen i havet?
Fokus må rettes mot å finne hittil ukjente smittereservoar internt i oppdrettsanleggene, i strandsonen der sjøauren ferdes, og ikke minst i havet. Når laksen kommer tilbake til kysten har den ofte med seg 20-30 lus, som den må ha fått på seg i havet. Selv om alle lusegg produsert i alle verdens oppdrettsanlegg skulle drive til havs, blir det likevel så tynn suppe at sjansen for at en passivt drivende larve skulle treffe på en laks er 0. Dette paradokset er umulig å forklare, hvis ikke lusa oppformeres på – og overføres fra – et av laksens byttedyr, en art som jakter på laks, eller en art som er tallrik i områdene der laksen beiter.
Situasjonen krever et nytt regime og nye grenser
Mattilsynet må nå ta innover seg at lusebekjempelsen er forgjeves i forhold til formålet, og skadelig for utviklingen av Norges største og mest framtidsrettete matproduserende næring. Mattilsynets samfunnsoppdrag er å legge til rette for bærekraftig matproduksjon. Mattilsynets rolle har hittil vært å sabotere oppdrettsnæringen.
Politikerne forholder seg til dette ved å overgå hverandre med populistiske forslag. Fiskeriministeren reiser land og strand rundt og framfører budskapet om ingen vekst før lusa er under kontroll. Den er under kontroll. Hun burde i stedet granske det faglige grunnlaget for dagens forvaltning.
Luse-krisa kan avblåses ved å innføre grenseverdier som tar utgangspunkt i oppdrettsfiskens velferd. Ballen bør legges død i forhold til villfisken.
