Havforskningsinstituttet samarbeider med Mattilsynet om å utvikle et nytt system for overvåkning av lus på oppdrettslaks og villaks. På sikt er målet å kunne beregne hvor mye lakselus som til enhver tid befinner seg i fjordene langs hele norskekysten, melder NRK.
– Planen er å drive kontinuerlig overvåkning av lusen, spesielt i de kritiske vår- og sommermånedene, når laksesmolten skal ut i sjøen. Det er et veldig ambisiøst mål, med flere tusen kilometer kystlinje som skal modelleres. Men det er det vi skal forsøke å få til, sier prosjektleder Pål Arne Bjørn, seniorforsker ved Havforskningsinstituttet.
Fra mai til oktober i år skal forskerne drive mer eller mindre kontinuerlig testing av systemet i Hardanger.
– Hardangerfjorden har hatt de største utfordringene med tanke på lus, villaks og bærekraft i Norge. Etter testingen vil vi overføre kunnskapen til andre fjordsystemer, forteller seniorforskeren til NRK.
Ved hjelp av lusetall fra oppdrettsanleggene, målinger av infeksjonsnivået på villaksen, og strøm- og spredningsmodeller, skal forskerne kunne slå fast hvordan den smittsomme lakselusen spres geografisk.
Nyere forskning viser at høy geografisk tetthet av oppdrettsanlegg gir mer lus både på oppdretts- og villfisk. Når regjeringen samtidig har mål om å øke produksjonen av oppdrettsfisk, kan det oppstå en konflikt med den miljømessige bærekraften. Det er dette man skal unngå med det nye overvåkningssystemet. Når det er farlig høy tetthet av lus i et område, varsler systemet, slik at tiltak kan iverksettes.
Seniorforsker Bjørn mener dagens system for å få bukt med lakselusen ikke er godt nok, siden det ikke ser på helheten i de ulike fjordområdene i Norge.
– Forvaltningen av lakselusen er blitt gjort på enkeltkonsesjoner og -lokaliteter, uten at det er tatt nok hensyn til helheten når det gjelder mulige effekter på villfisk, sier han.
I praksis innebærer dagens ordning at tillatte «grenseverdier» for lus per oppdrettslaks er den samme – uavhengig om fjorden produserer 10.000 eller 100.000 tonn laks.
– Dermed vil den ene fjorden kunne ha ti ganger større miljøutslipp enn den andre – selv om begge driver innenfor gjeldende forskrifter. Resultatet blir at bærekraften kan bli betydelig overskredet i den ene fjorden, mens det kan være rom for produksjonsvekst i den andre, sier han.
Det nye systemet skal altså ikke bare kartlegge risiko, men også hvor det er mulig å sette ut flere oppdrettsanlegg innenfor bærekraftige rammer.
– Mye av den potensielle veksten i oppdrettsnæringen stanses av føre-var-tenkning. Hvis vi får god kunnskap om risikoområdene, får vi også oversikt over områder som er innenfor bærekraftsgrensen. Der kan man faktisk øke produksjonen av oppdrettsfisk uten risiko for miljøet, sier Bjørn.
