Akersgata har den siste uke spandert flere spaltemetre på miljøgifter og mattrygghet. Det er prisverdig at landets største aviser setter fokus på mattrygghet. Dette er en viktig debatt. Men den krever også presisjon.
Selv om VG i går meldte om både salmonella i svenske hamburgere og fare for blyforgiftning av viltkjøtt, har oppdrettslaksen fått desidert mest fokus i forhold til mattrygghet i Akersgata siste uke.
Samme morgen som VGs førsteside skrek at en barnelege på Haukeland Sykehus advarte gravide og unge mot å spise laks, fulgte Aftenposten lynkjapt opp med «Giftstoffet endosulfan er forbudt i hele Europa, men en ny forskrift som er på høring, vil øke grenseverdien for plantegiften i fôr til oppdrettslaks kraftig».
Aftenpostens bemerkelsesverdig raske oppfølging om VGs tema, gjorde sitt til at en ikke trenger å være spesielt konspiratorisk anlagt for å anta at saken var plantet, men den diskusjonen lar vi ligge.
Uansett, problemet er at en her retter baker for smed.
Plantegiften endosulfan fra dyrking av soya (i vesentlig grad fra Brasil). Laksen spiser i utgangspunktet begrenset med soya sammenlignet med landdyr. Undersøkelser viser at opptakene fra fôr til fiskefilet er begrenset. Og vi spiser fortsatt mer vesentlig mer kjøtt enn fisk i dette landet.
Med et årlig konsum på 18 kilo kylling per person får en i seg 4,5mg endosulfaner, mens et årlig konsum på åtte kilo laks gir 0,06mg endosulfaner. Forskjellen er hele 75 ganger. Slutningen til desken i Aftenposten burde altså være at forbrukerne burde begrense konsum av kylling – ikke laks.
Sist laksen ble angrepet i riksmedia var det dioksiner og PCB som var stridens eple. Dette sporet gikk ikke denne gangen, da en økende innblanding av vegetabilsk olje i laksefôret de siste årene har redusert innholdet av dioksin og dioksinliknende PCB med to tredjedeler siden 2006, ifølge Nifes. Dette har i sin tur gjort at innholdet av dioksin og dioksinliknende PCB er større i sild og makrell enn oppdrettslaks.
Miljøgifter er en alvorlig sak. Ikke minst i dagens samfunn som i så stor grad har gjort seg avhengig av industrielt produsert mat. Miljøgiftene sniker seg inn gjennom kostholdet vårt hver eneste dag. Gjennom frukt, korn, kjøtt og fisk. Kildene er mange: Giften kan komme via gjødsel, industri- og husholdningsutslipp, plantevernmidler, skogbrann, vulkansk aktivitet, tungmetaller fra jordsmonnet og plantetoksiner produsert av mugg.
Avvik fra normalen og brudd med vedtatte sannheter selger aviser. Vispes det sammen med fryktelementer i forhold til det kjæreste en har, ja, da kan en velte kiosker. Da er det trist at forbrukerne skremmes fra å spise noe av det sunneste en kan spise.
