Tre gode nyheter for villaksen

Meninger
1138

Data publisert i NINA-rapport 1104 («Tumas-rapporten» fra 2015) tar for seg metodene for måling av andel rømt laks i elvene våre. Deler av resultatene er tidligere publisert i rapporter fra Skandinavisk naturovervåking As. Disse rapportene fikk ikke den samme oppmerksomheten. Resultater fra «Tumas-rapporten» blir imidlertid diskutert flittig, senest på www.ilaks.no i «Når kampen mot oppdrettsnæringa blir viktigere enn villaksen» av Frode Reppe (NSL) og «Tar alle andre feil?» av Erik Sterud (Norske Lakseelver). I flere innlegg helt siden publisering (og til og med før den ble publisert) er resultatene omtalt – ikke alltid i tråd med det som formidles i rapporten. I innleggene er det ikke alle som tar fatt i de viktige resultatene som kommer frem. Det blir fort en diskusjon om rømt oppdrettslaks påvirker ville bestander gjennom genetisk innblanding eller ikke. Tumas-rapporten sier imidlertid ikke noe om den genetiske effekten av rømt laks i gytebestandene av vill laks. Uten erkjennelsen av dette underliggende problemet ville det imidlertid ikke hatt noen hensikt å lage Tumas-rapporten.

Forskningsresultater blir produsert fordi samfunnet har ønsket om svar på viktige spørsmål. Vi som forskere forøker å svare. Noen ganger er det vanskelig, andre ganger kommer det klarere resultater som er viktige for framtida. Det kan derfor være nyttig å repetere de funnene i rapporten som kan hjelpe oss i det videre arbeidet med å bevare villaksstammene i Norge:

1)    Andel oppdrettslaks i norske elver har hvert år i perioden 1989 til 2014 blitt registrert gjennom et utvalgsfiske i mellom 20 og 40 vassdrag. Siden antall laks en har sjekket opphavet til (oppdretts- eller villaks) har vært relativt lavt i hver elv, har tallene fra overvåkingen av andel rømt laks hatt en høy unøyaktighet. Dette er også tidligere påpekt i andre forskningsrapporter (Skillbrei m.fl. 2011). Når det blir rapportert for eksempel 10 % oppdrettslaks fra en elv så kan det reelle ligge mellom ca. 2 % og 18 % med den utvalgsstørrelsen en har hatt til nå. Er det 2 % er det en god nyhet, er det 18 % er det en svært dårlig nyhet. Det viktige med dette første funnet, er at en ikke vet hvor det reelle tallet ligger og at vi må finne mer nøyaktige målemetoder.

2)    Det neste viktige funnet i Tumas-rapporten er at oppdrettslaks er mer «bitevillig» under høstfisket enn det villaksen er. Det samme gjelder under sportsfisket. Konsekvensen av dette er at andel oppdrettslaks blir registrert for høyt dersom en baserer målingen på stangfiske. I de tre vassdragene vi hadde data for, var fangbarheten ca. 7 ganger høyere for oppdrettslaks i overvåkingsfisket om høsten. Det betyr at andel oppdrettslaks i disse elvene ble registrert ca. 7 ganger for høyt. Målingene baserte seg på data fra videoovervåking og drivtellinger, begge metoder som vil gi lavere antall oppdrettslaks enn det reelle fordi ikke all oppdrettslaks lar seg skille visuelt. Men det forelå også målinger av hvor stor feilen var ved bruk av disse metodene. Selv med denne feilen, så er fremdeles oppdrettslaks betydelig lettere å fange på stang enn det villaks er, både om sommeren og om høsten. I tillegg ble det også presentert data fra registreringer med heldekkende feller der det ble tatt skjellprøver av hver fisk. Disse underbygger også konklusjonene i rapporten.

3)    Funnene i punkt 1) og 2) viser at andel oppdrettslaks i elvene er rapportert unøyaktig de siste 25 årene, og at andelene oppdrettslaks som er rapportert i denne perioden, i de fleste tilfellene har vært for høye.

Tumas-rapporten kommer derfor med tre gode nyheter: Først at andel oppdrettslaks er lavere enn tidligere rapportert. Det andre er at vi har metoder i dag som kan gi oss mer nøyaktige resultater i overvåkingen av rømt laks. Det tredje er at sportsfiskere er og har vært viktig i arbeidet med å fjerne oppdrettslaks fra elvene. Uten sportsfiskerne hadde situasjonen sett verre ut. Dette er tre gode nyheter som vi kan glede oss over i en tid der det ikke er enkelt å være villaks.