– Nei, det e no litt svingat, ja. Men det e 7-8 kilometer kortar enn E39. De tre damene klarer ikke å bestemme seg for hvilken av de to veiene de vil anbefale. Jeg velger å sykle rundt Snillfjord. Over fjellet til Orkanger og Trondheim. Og snart våkner villdyret.
Etter en bedre utendørs lunsj på et bakeri på Kyrksæterøra, er det duket for en ny tørn. Solen steiker. Utvilsomt den varmeste dagen hittil. På min vei langs fjorden, passerer jeg et smelteverk. Snart også AquaGens plastringer på fjorden.
Ganske riktig: Veiene er svingete og humpete. Oppsprukket av tele og slitasje. Jeg kjenner raskt motbakkene i lårene. Stinne av melkesyre. Det går tregt etter gårsdagens tempoetappe. Heten sørger for et vesentlig større væsketap enn normalt.
To overvektige unger bader ved en strand. Mor passer på. Det er lettkupert. Småbruk og kyr på markene langs veien. Jeg passerer en unggutt på rulleski. Så begynner stigningen over fjellet.
Det er blytungt. Pulsen stiger høyt. Jeg tar en pause. Må ha en pust i bakken. Setter fra meg sykkelen. Jeg får umiddelbart et vepsestikk på leggen. Vepsen er hissig og gir seg ikke. Han har alliert seg med en sverm av fluer. Pausen blir svært kort. Jeg må videre.
Et nedkjørt ekorn i veikanten. I det fjerne hører jeg gjentatte skuddsalver. Grov ammunisjon. Det er skytterstevne ved en skytebane. Jeg fortsetter oppover. Det er tungt. Jeg når nesten tregrensen her ved kysten. En feit, brun skogsfugl spankulerer over veien. Lider nesten samme skjebne som ekornet.
Jeg møter mange motorsykler, nesten flere enn biler. Mobildekningen er lik null. Midt på fjellet går veien inn på riksvei 714, for lengst døpt «lakseveien» av lokalavisen Hitra-Frøya. Nå er det verste over. Et par mil ned til Orkanger. Jeg tar av til venstre før E39, og følger gamleveien mot Thamshavn. Dette var utskipningshavn for industriselskapet Orklas gruver på Løkken, litt lengre inne i Orkdalen. Her ble en av landets første jernbaner bygget.
Det er solid motvind inn Trondheimsfjorden. Kjenner lukten av salt sjø. Jeg passerer åkre med korn og poteter. Landskapet er ganske flatt, og faller ned mot fjorden. Grønt korn vaier i vinden.
I motvind og slakk oppoverbakke går det tregt. Plutselig passerer en solbrun fyr med signalgrønn skjorte på racersykkel. Han nikker ikke, og ser ikke på meg. Stikker rett i fra. Jeg får en idé, en mulighet: Luken må tettes. Den er opp mot 300 meter på toppen av bakken. Konkurransinstinktet tennes. Villdyret våkner. Ned de slakke nedoverbakkene som følger, har den tunge ekvipasjen min større fart. Jeg kjører hardt på flatene, og spiser snart opp forspranget.
Jeg legger meg på like bak han. Helt opp på bakhjulet. I vakuumet. Han tar nesten hele luftmotstanden. Han snur seg ikke, men vet jeg er der. Han ser skyggen på asfalten. Han skrur opp farten. Tester meg. Jeg henger på. Han er taus. Jeg sier ingenting heller.
To tause ryttere fyker langs de behagelige og svingete veiene langs med Trondheimsfjorden. Han drar på. Prøver å riste meg av. Jeg biter meg fast. Må holde. Vet at dette er billigste måte å komme meg til Trondheim.
E6 stryker forbi. Opp de slakke bakkene fra Melhus øker han takten ytterligere. Jeg vet han er irritert. Han makter ikke å kvitte seg med en etterfølger med sykkelvogn. En mil blir halvannen. Snart to. I høy fart.
Plutselig skjærer han 90 grader av veien, uten signal, og forsvinner til høyre. Akkurat som sauebonden ved Åheim.
Jeg lar meg konsultere av en bussjåfør at jeg er på riktig vei. Nå er det bare en snau mil, en lang behagelig nedoverbakke til Trondheim. Passerer Studentersamfunnet, Nidarosdomen. Her er skyfri himmel. Sydlandsk stemning. Triller helt inn til Torget. I Nidaros.
