De majestetiske 1.000 meters tindene Lyngsalpene viser seg fra sin heftigste side. En solvarm tur gjennom Nord-Troms’ storslåtte natur blir en ny merkedag i TdN13.
Sammenlignet med gårsdagens fuktige og kalde kveldsøkt, er denne bokstavelig talt som natt og dag. Det er merkbart varmere i været, og jeg drister meg til å sykle i kort bukse. Det viser seg å være et riktig valg.
Elveosen ved Oteren ligger klemt inne mellom den 1.834 meter høye Jiehkkevarri, Troms’ høyeste fjell, og den 1.354 meter høye Otertinden. Dette markerer inngangen til Lyngen.
Jeg tar av fra E6 og begir meg langs veien som går på vestsiden av Storfjorden. Det er helt vindstille. Veien er tørr og jeg kjenner solvarmen reflektere opp mot bare legger. En nydelig følelse – for første gang siden Trøndelag. Over alt langs veien lyser purpurrød geitrams. Jeg krysser bekker av hvit-turkis farget brevann. Isvannet renner ut i fjorden og maler den grønn.
På begge sider av fjorden tårner skarpe, taggete fjelltinder. Det skiftende skydekket tegner lyse felt på fjellsidene.
Like før Lyngseidet skynder en svart katt seg opp i veikanten, og spurter over veien like før jeg kjører den ned. Takk for det.
Nå ser jeg at fergen er i ferd med å fylles ved kaien. Jeg trør som besatt og kommer meg ombord. På det som jeg regner med er siste fergetur på turen, treffer jeg endelig avgangen.
Mot vest ruver de spisse og mektige Lyngsalpene. De ytterste er kledd i blått, og alle bærer fortsatt mye snø. Flere isbreer ligger delvis skjult. iPhone-kameraet yter de ikke den respekt motivene fortjener. Det er sommer i Lyngen. Om vinteren er området viden kjent ut over landets grenser som et eldorado for off-piste.
Fergereisen går i bedagelig tempo over til Olderdalen. Jeg nyter en kaffekopp og en liten pose M. Ser på utsikten og lar tankene løpe fritt. En liten lundefugl padler desperat for å ikke bli rent i senk av fergen.
Vel over på andre siden tar jeg meg god tid med å studere den mektige fjellrekken. 40-50 fjellspir rager alle over 1.000 meter over havet. Et virkelig spektakulært skue.
Jeg følger E6 rundt Djupvik og Rotsund. Får Uløya opp på venstre side. Snart passerer jeg krysset mot Skjervøy, og begynner oppstigningen over noen seige åser. På toppen er det, også her, slått opp et par lavvoer for å gjøre inntrykk på bobilturistene. Det funker.
Ned mot de langgrunne strendene og våtmarkene ved Sørkjosen er det et ni prosents fall som bukter seg nedover i skarpe svinger. Herfra er det bare noen få kilometer med flatmark inn til Storslett. Ni mil idag. I morgen venter det dobbelte inn til Alta.
