Fullt så tøft som Detroit Rock City er det nok ikke. Men Namsos mener tydeligvis alvor i å ombygge fasaden fra en traust utskipningshavn for trelast til norsk rocks Mekka.
Tre og en halv time tidligere. Etter et hviledøgn hos svigermor i Steinkjer, bunkrer jeg opp med egg & bacon og setter meg igjen på sykkelen. Truende gråværskyer i horisonten. Relativt kraftig vind. Lesere i Vikna-området har per mail advart meg om dårlig vær.
Jeg triller gjennom Kongens gate, Steinkjers Harry-stripe, og tar turen over Egge. Ved Asphaugen tar jeg av E6, og setter inn på Riksvei 17. Åkrene av bygg og havre skiftes gradvis med gressmarker og, i økende grad skog. Det blåser tung motvind.
Jeg passerer kornsiloene til Norgesfôr. Veiene er greie, men jeg er negativt overrasket over antallet vogntog og busser som passerer. I vinden merker jeg godt vakuumet når de fyker forbi.
Like etter jeg passerer kommunegrensen til Namdalseid kommer den første regnskuren. Den gir seg fort. Men de mørke, blågrå skyene som demmer opp i horisonten lover mer. Det kommer flere regnbyger, men de gir seg fort. Gjør ikke inntrykk på en hardhudet bergenser.
For den som aldri har vært Namsos før, er det tydelig hva byen er bygget på: Tømmer. I havnen ligger det tusenvis av kubikk med tømmer. Det lukter tømmer lang vei, og sykkelstien på broen over Namsen er full av bark. På samme måte som Steinkjer er bygget på korn, er Namsos bygget på trelast.
Joda, Namsos har Åge Aleksandersen, Terje Tysland og D.D.E., men Rema-butikken på hjørnet er noe ambisiøs: Rema 1000 Rock City – we built this city on rock ‘n roll. Det hardt prøvede kultursenteret Rock City, vegg-i-vegg med Rica Hotel Rock City, gjør tapre forsøk på å sprite opp byens fasade.
Jeg parkerer sykkelen ved siden av bandbussen til Prudence, og avslutter dagens økt. Kanskje jeg skal gå ned å kikke på Vinsjan på kaia?
