Turens hittil lengste etappe. 171 kilometer rett gjennom Nord-Troms og Vest-Finnmark. Sol fra skyfri himmel og store naturopplevelser.
Det er lettskyet og behagelig sommertemperatur tirsdag morgen. Jeg tar sjansen på kort bukse og t-skjorte. På vei ut fra Storslett merker jeg meg avstandene på skiltet: Alta 172 kilometer og Kirkenes 742 kilometer. Det er langt igjen.
En snau mil etter avgang tar jeg igjen en tungt lastet tysk syklist. Han er tjukt kledd og søkklastet med bagasje over alt på det som ser ut som en damesykkel. Han hilser vennlig og forteller at han har tenkt seg til Nordkapp.
– I think you have another speed than I. Ok, bye-bye, sier han muntert. Så forsvinner han bak hengeren.
Idag skal jeg følge E6 hele veien. Når veien dreier innover i landet, stiger temperaturen merkbart. Skyene dunster bort. Med solen kommer også myggen. Kjempemygg på steroider. Men jeg blir gladelig blodgiver for å kunne oppleve Nord-Troms på en slik dag.
Jeg hiver innpå lunsjen på sykkelsetet opp bakkene over Kvænangsfjellet. Tar ikke sjansen på å bli hentet inn av for mange mygg. Snart er jeg over tregrensen. På toppen møter jeg en enorm utsikt.
Jeg renner ned de bratte bakkene i høyt tempo. Vel nede ser jeg en hval blåse på fjorden. Nå er skyene nesten helt borte. Temperaturen må være 18-19 grader. Mot vest ruver fjellene ved Skjervøy. Magisk.
Jeg tar meg over en bro som krysser fjorden. Under renner fjorden som en stri elv. I veikanten lyser blomster i blått, hvitt, gult og purpurrødt. Dufter som en bukett.
Over fjellet mot Burfjord fyller jeg opp den ene vannflasken fra en krystallklar sildrende bekk. Langs veien er doble veiskilt som varsler både elg og reinsdyr. Jeg har foreløpig ikke sett verken elg eller rein på min vei.
Middag på veikroen i Burfjord. 73 kilometer viser Garmin-klokken. Jeg er ennå ikke halvveis på dagens etappe.
Halvannen mil seinere krysser jeg grensen til Finnmark. Jeg er nå temmelig nøyaktig halvveis på etappen. Ekvipasjen renner ned bakkene til Langfjordbotn.
Veiene langs Langfjorden er utmerkede. Solen steiker i nakken. Plutselig får jeg øye på et reinsdyr. Dyret, en bukk, beiter like ved E6. Jeg stopper sykkelen vel 30 meter unna. Bukken kikker mistenksomt på meg, men velger å beite videre. Jeg går rolig nærmere, og kommer meg rundt 15 meter fra han. Idet en amerikansk van med noen sveitsiske turister bråstopper for å ta bilder, stikker bukken til skogs.
Jeg har imidlertid ikke syklet mange kilometrene før jeg treffer på flere. Denne gang er de to; en bukk og en simle. De er ikke skyggeredde, og spaserer like ut på motorveien. Jeg er bare seks-syv meter unna. Det er to ungdyr.
De står og studerer meg, inntil flere bobiler og busser skremmer dem bort. En stor naturopplevelse. Jeg runder det ytterste neset ved innløpet til Langfjorden, og ser ytterligere seks reinsdyr. Solen går bak fjellene på denne siden av fjorden, og jeg må sykle i skyggen.
Veien langs med fjorden bukter og vrir seg opp og ned. Slitsomt for møre lår og legger. Ved Kåfjord sykler jeg forbi Tirpitz Museum. Kort tid etter møter jeg et skilt som varsler åtte prosents stigning. Det var det siste jeg ville ha nå. Jeg styrker meg med en sjokolade, og prøver å samle meg. På vei ned fra toppen er det et langt stykke med veiarbeid. Veien er revet opp, og ekvipasjen rister ustoppelig. Melkesyre-stinn muskulatur verker. Jeg krysser fingrene for at hengeren ikke skal løsne eller at jeg skal gå på en punktering. Men de rådyre Continental Four Season-dekkene ordner også dette.
Etter 171 kilometer vakler jeg av sykkelen inne i Alta. Helt knust. Nå gjelder det å hvile godt. I morgen venter en like lang etappe fra Alta til Lakselv.
