En lysende dag på sykkelsetet. Høy fart, sol og medvind. 139 kilometer gjennom Nord-Møre og inn i Sør-Trøndelag. Og et møte med Trønderbataljonen.
Sol og lett medvind i ryggen. Jordbæråkre på bakkene ned mot sjøen. Spisse tinder på andre siden av Fannefjorden. Rosenes by forsvinner bak meg.
Det føles godt å være på sykkelen igjen. På veien. Underveis. Jeg er lett i lår og legger etter en kort økt igår. Øker farten. Jeg kjenner endorfinrusen: Kroppens egen morfin. Både smertedemper og følelse av velvære.
Jeg følger fjorden snaue to mil, og tar av til venstre. Snorrette veier skjærer gjennom skogkledt landskap. Jeg koser meg i 53-54 kilometer i timen ned de duse åsene mot Batnfjordsøra.
Her tar jeg av fra E39 og følger den nær bilfrie gamleveien til Gjemnessundbrua. En 1.257 meter lang hengebro. Veien går videre. Ny bro: Bergsøysundbrua er en 931 meter lang flytebro.
Tempoet er høyt i godværet. Medvinden er der fortsatt. Minimal luftmotstand. Hjelmreimene er hvite av salt. Lykkefølelsen strømmer på.
De syv milene til fergekaien på Kanestraum går på 2 timer og 40 minutter. Som smurt. Idag treffer jeg klokkerrent på fergen. Selvsagt. Koser meg på soldekket. Denne dagen tegner til å bli et eventyr.
Ved Halsa ser jeg tre store oppdrettsanlegg. Jeg vedder en halvliter Fanta på at minst ett av de er eid av SalMar. Jeg hiver innpå dagens gourmetmiddag på gatekjøkkenet på Halsa, og stikker videre. Det har skyet over nå. Solen er borte. Veiene på denne siden av Halsafjorden er vesentlig skrøpeligere enn hva tilfellet har vært tidligere idag. Terrenget er også mer kupert.
Jeg passerer Liabøen og aner en viss tilknytning til Kontali Analyse. Snart dukker det opp et brun severdighetsskilt på høyre hånd: Keikos gravrøys. For de som tok seg bryet med å se Free Willy-filmene ville det nok vært en sjelsettende opplevelse å oppleve dette. For oss andre, vel, jeg sykler videre.
Temperaturen faller merkbart. Mørke skyer ruller inn over fjellene og fjorden. Med det kommer regnbygene. Jeg går klar av det verste. Jobber hardt for å holde varmen. Passerer fylkesgrensen til Sør-Trøndelag.
Så kommer den, Trønderbataljonen: En motorsykkelgjeng dundrer forbi. De har spist godt, og fyller lett ut de svarte skinnjakkene. På ryggen har de tøffe gotiske bokstaver.
Jeg følger E39 langs med Vinjefjorden. Dette er grisgrendte strøk. Jeg mer enn aner lyden av banjo bak bruset fra tretoppene.
Innerst inne i fjorden når jeg Vinjeøra. Etter en kort stigning splittes veien i to. E39 går videre i retning Trondheim. Jeg sykler til venstre, i retning Kyrksæterøra. 1,3 mil seinere triller jeg inn i den nær folketomme skibygden. Snittfart 24,67 kilometer i timen. Ny pers. En strålende dag.
