En kamp i syv timer. Over Stadt og gjennom Sunnmøre. I regn og venting på fergekaier. 596 kilometer på fem dager begynner å sette sine spor.
9 sekund/meter lyser vindmåleren på Måløybroen. Lett regn opp bakkene mot krysset til Selje. Dette er ukjent terreng for meg. For første gang på turen er jeg på ukjente veier.
– Bravo, heier en tysk bobilturist mens jeg klatrer opp bakken mot tunnelen ved Flatraket. Veiene er rette og flate. Det går radig unna.
Snart kommer det veldige Stadthavet opp på venstre hånd. Det beryktede og lumske havstrekket er stille idag. Kun krusninger på den stålgrå sjøen.
Jeg tar av til høyre og starter klatringen over fjellet til Åheim. En lokal sauebonde byr på konkurranse. Han har lange grønne sjøstøvler, en sid signalgul jakke, som ser ut som den er stjålet fra Veivesenet, og en offroad-sykkel i et altfor lett gir. Min åpenbare ulempe er hengeren som ikke er blitt lettere i regnet. Han snyter meg for en psykisk viktig seier, idet han plutselig tar av veien under dekning av å «hente noen sauer».
Jeg entrer Møre og Romsdal og Vanylven. Veiene er flate, behagelige, og det er lite trafikk. Men regnet gir seg ikke. Borte er de dramatiske Nordfjordfjellene. Her er det lavere fjell, avrundet som osteklokker i formen. Dette er utpregede landbruksområder. Bøndene hesjer, og jordene er fulle av de obligatoriske hvite rundballene.
Fra Koparnes frakter, pussig nok, M/F Austevoll av Bergen meg over Rovdefjorden til Årvika. Etter Larsnes kommer det to moderate klatrepassasjer, forbi Jan Åge Fjørtofts Gursken. Nedstigningen fra fjellet har ti prosents fall, og fartsgrensen på 60 km/t blir brutt med god margin.
Jeg går over Dragsundbrua til Ulstein, og merker nå at 11 mil uten et skikkelig måltid ikke har vært et genialt sjakktrekk. Jeg går helt tom, og den siste milen over til Hareid blir tung. Men det slutter endelig å regne. Jeg ramler inn på en lokal Mix storkiosk ved kaien, og inntar dagens middag. Lovlig seint. Det er kveld, og fergene går nå kun én gang i timen nå. Jeg sitter og jobber med PC’en i halvannen time. Tre cruisebåter damper stille forbi. Det skumrer når jeg krysser Sulefjorden.
Tørre veier. En mild bris varmer beina. En feit padde kravler over veien, og er bare en meter unna å få sykkelspor over ryggen. De mektige Sunnmørsalpene vokter på andre siden av Storfjorden. Passerer 150 kilometer. Jeg begynner å kjenne ganske betydelige smerter i, la oss si, «setet». 596 kilometer på fem dager tærer på.
Det blir mørkere. Jeg kjører E136. Rakaste veien. Gjennom flere tunneler. Jeg passerer et fotballstadion oppkalt etter rederiet til danskebåten og med en omdiskutert statue av «Fotballspilleren».
Det er over midnatt, da jeg ruller inn i Ålesund. Gatene er tomme. En og annen fyllebøtte svimer rundt i en nattestille by. På tide å finne hotellet.
