Tour’en fortsetter. I medvind, T-skjorte og solbriller. Gjennom endeløse kornåkre, og forbi historiske minner fra både Tirpitz og slaget ved Stiklestad.
Trønderhovedstaden har mye å lære bort til andre av landets større byer om viktigheten av å tilrettelegge for sykkeltransport. Over alt er det sykkelveier og -stier. Godt skiltet er de også. Veien ut fra Trondheim går langs gamle E6. Mellom sjøen og den nye motorveien. Grønne duvende kornåkre på begge sider. Gule rapsblomster. Parallelt med jernbanen. Fine sykkelveier gjennom Ranheim, Malvik og Hommelvik.
Trondheimsfjorden er grå, bryter noen steder i hvite skumtopper. Jeg har medvind. Et jetfly tar av med et brøl fra Værnes. Jeg krysser broen over Stjørdalselva og passerer under flyplassen.
På Skatval er det over: Jeg må ut på E6. Jeg liker det ikke. Tungtrafikk og bobiler blåser forbi i motbakkene. Ved fjorden passerer jeg de støpte fortøyningsfestene til det tyske slagskipet Tirpitz. Det 50.000 tonns slagskipet lå her i mesteparten av 1942.
Solen jager skyene bort. Varmen stiger. Jeg svelger en liten flue. Low carb.
Ved Frosta reklamerer de med norske jordbær i veikanten. Jeg tar av fra E6, og går inn på Innherredsruta. En utmerket sykkelløype.
Gårdene blir større og større. Sammenlignet med småbrukene på Vestlandet, er dette de reneste gods. Det er vesentlig færre dyr på markene her. Fokuset er særlig på korn. Her er endeløse åkre.
På Skogn skjærer rette veier flere kilometer fremover gjennom åkrene. Et lokaltog passerer. Fløyter to ganger.
Levanger. Jeg sykler gjennom småbyen. Får opp den videregående skolen på venstrehånd og sykehuset på høyre. Her jobbet henholdsvis min far og min mor, da de var nyutdannede for 44 år siden.
Idet jeg runder åskammen og kan se Verdal, kan jeg ikke unngå å legge merke til en gigantisk gullakkert konstruksjon på Aker Verdal. For meg ser det ut som understellet til en jack-up-plattform. Jeg krysser Verdalselva, hiver innpå en pølse og en brus på Hydro-stasjonen, og setter kursen innover mot Stiklestad. Passerer det kjente slagstedet, og fortsetter videre i bakkene opp mot Henning. Jeg entrer et bølgende åkerlandskap med grønne kornaks så langt øye kan se.
Jeg har nå rundet 1.000 kilometer på sykkel. På ni dager. Innherredsruta er en minimalt trafikkert løype, men også en betydelig omvei. Snart snur vinden, og jeg merker en økende motvind mot overkroppen. Det skyer over, blir kaldere. Værskifte på gang. Med noen få kilometer igjen til Steinkjer kommer de første regndråpene. Kornsiloene ved havnen i Steinkjer tårner opp. Vinden pisker skumtopper innerst i Trondheimsfjorden. På tide å komme seg i hus. Til turens første hviledag.
