Historien om Nova Sea som betaler anslagsvis 50 millioner kroner stykket per konsesjon til selskaper som ble etablert i forbindelse med konsesjonsrunden i 2009 er slett ikke unik. Det er på høy tid å innføre auksjonsprinsippet i tildeling av nye konsesjoner.
Eierne av Vik Fiskeoppdrett og Salmus Akva har begge mer enn seksdoblet innsatsen fra da de kjøpte sine laksekonsesjoner for åtte millioner kroner stykket i 2009. I tilfellet der Nova Sea kjøpte Vik og Sømna Fiskeoppdrett, var Nova Sea allerede inne på eiersiden. Det er en omfattende oppgave å finansiere nyoppstartet lakseoppdrett, og ofte er større oppdrettere med på å finansiere de nye, enten i form av lån eller egenkapital.
Historien er slett ikke unik, den er snarer malen. Listen er lang over nye konsesjonærer som har solgt sine ferske matfiskkonsesjoner med hyggelig millionfortjeneste til større etablerte oppdrettsbedrifter.
Ideen med å tildele konsesjoner til nye eiermiljøer er å få inn nytt blod i næringen. Myndighetene tilrettelegger for en konsesjonsutdeling med en rekke kriterier. Denne sommeren er det såkalte «grønne konsesjoner» hvor en «ønsker å stimulere til at mer miljørettet teknologi blir tatt i kommersiell bruk». Staten har denne gang særlig fokus på lakselus og rømming.
Tidligere har det blant annet vært fokus på foredling og kvinneandel/likestilling i selskapene, samt særlige fortrinn for mindre virksomheter. En skjønnhetskonkurranse, altså. Med en politisk agenda.
Staten tar ikke innover seg at dette er en svært kapitalkrevende virksomhet. Foruten selve konsesjonspapiret, koster det rundt 25 millioner kroner å kjøpe inn smolt og fôr til å produsere vel 1.000 tonn laks på en ny laksekonsesjon. I dette regnestykket er ikke mærer, fôringsanlegg og flåte inkludert. Uansett, de samme 1.000 tonn med laks kan (så langt) i år selges for cirka 40 millioner kroner. Et komfortabelt resultat.
Det er imidlertid et godt betalende marked for konsesjonene, og dette har erfaringsmessig gjort fristelsen til å selge for stor for de ferske oppdretterne. Hensyntatt prismessig og biologisk risiko i oppdrett av laks, er valget enda enklere.
Fokus på industribygging og tilrettelegging i forhold til de som over tid har vist seg å være best egnet til å drive oppdrett av biologiske eiendeler er ikke høyt prioritert.
Det klare tildelingsalternativet til Statens skjønnhetskonkurranse er en auksjon. Ikke bare gir dette Staten seks-syv ganger høyere inntekter fra konsesjonssalget, men det allokerer også konsesjonene til de som har høyest betalingsvilje (og -evne). Dette er som regel selskaper med ledig kapasitet og som kan i større grad utnytte eksisterende infrastruktur og verdikjede.
Kritikerne til auksjonsprinsippet hevder at det bare vil medføre at de største aktørene, de med dypest lommer, har råd til å søke på og kjøpe nye konsesjoner. Den nære historie har vist at de største aktørene uansett får hånd om konsesjonene – de må bare gå en omvei først. En omvei som beriker tredjeparter.
