Redaktør Øyulf Hjertenes i Bergens Tidende tar idag et oppgjør statsråd Trond Giskes håndtering av Cermaq-saken. Dersom Trond Giske virkelig var opptatt av næringspolitikk, ville han solgt Cermaq til Marine Harvest, mener Hjertenes.
Cermaq, SAS og Flytoget er blant selskapene staten godt kan tenke seg å selge dersom prisen er god. Mer eller mindre gode historiske grunner har gjort at staten sitter som storeier, uten at eierskapet har noe samfunnsmessig formål. Det eneste som holder dem på næringsminister Trond Giskes hender er penger – eller at Giske synes det er hyggelig å eie selskapet, eller at Giske ikke tåler trynet på dem som vil kjøpe, skriver Hjertenes.
Han viser til forsommerens oppkjøpsforsøk fra Marine Harvest: «Det burde være en perfekt match. Staten fikk en solid gevinst, og Cermaq endte i Bergen – en av verdens aller beste klynger i sjømatnæringen. Men Trond Giske nektet å selge. Begrunnelsen var at budet fra Marine Harvest var for lavt. Det lyder hult, all den tid eierne fikk mer penger enn de kunne forvente ut ifra børskursen.
Cermaq består av to deler: Fôrprodusenten Ewos, og lakseprodusenten Mainstream, hvor den siste først og fremst produserer laks i Chile, skriver han og viser til paradokset med Oljefondet: Skal vi kjøpe opp halve utlandet, men få svettetokter hver gang noen kommer hit?
Dersom Trond Giske virkelig var opptatt av næringspolitikk, ville han solgt Cermaq til Marine Harvest.
Da står vi igjen med at Ewos er viktig strategisk for Norge. Ja, Ewos ligger i front på forskning og utvikling, og ja, Ewos er viktige. Men det finnes andre fôrprodusenter. Der er ikke utarmet uran vi snakker om, det er fiskefôr som lages av ansjos, sild og annet knask fra havet. Hvis fiskefôr er strategisk viktig for Norge, legges listen så lavt at det knapt finnes en nedre grense for hva Trond Giske bør eie.
Den tredje innvendingen, som kun ligger mellom linjene, er at det er Kypros-bosatte John Fredriksen som sitter på andre siden av bordet. Fredriksen er største eier i Marine Harvest, og en mann som ikke akkurat opptrer som Trond Mohn. Men å bruke Fredriksen som argument er søkt. Dette er business. Vil rødgrønne politikere spille Monopol, får de gjøre det med andre lommebøker enn den som tilhører fellesskapet, mener Hjertenes.
Dersom Trond Giske virkelig var opptatt av næringspolitikk, ville han solgt Cermaq til Marine Harvest. Bergen har en av verdens beste klynger i sjømatnæringen. Marine Harvest flyttet hovedkontoret til Bergen nettopp av denne grunn: Bergen har et svært sterkt miljø innen forvaltning, forskning og utdanning. I tillegg er Bergen et sentrum for næringens egne selskaper og organer.
En god grunn til at Cermaq blir liggende i Oslo, milevis unna fjordene hvor oppdrettsnæringen faktisk holder til, kan være at det jobber over 50 mennesker på hovedkontoret. Seks av dem er direktører, og de tjente til sammen 17 millioner kroner i fjor. Jeg tviler på at denne gjengen synes det er en god idé å bli nedlagt, slik de i realiteten vil bli om Marine Harvest tar over. Og jeg tviler ikke på at de har visket Trond Giske noen gode råd i øret denne forsommeren.
Trond Giske valgte til slutt å overse alle de gode grunnene for å sende Cermaq til Bergen, og overse at Konkurransetilsynet og eierskapslovene gjør vokterjobben bedre enn ham selv. I stedet kjøpte han aksjene som Marine Harvest hadde i Cermaq. Det endte med at John Fredriksen og Marine Harvest fisket inn en gevinst på 134 millioner kroner – omtrent like mye som 700 barnehageplasser koster i året.
