I etterkant av stortingsvalget har de forskjellige interesse- og bransjeorganisasjonene kommet med sine innspill til hvilken politikk en ennå ikke dannet regjering skal føre. Noen ønsker innstramminger for oppdrettsnæringa, mens andre har ønsker om en mest mulig liberal næringspolitikk for sjømatsektoren, skriver NSL-sjef Svein Reppe i en kronikk.
Alt dette gjøres i beste mening ut fra hvilket ståsted den enkelte har. Imidlertid blir slikt fort glemt, og særlig akkurat nå, hvor våre valgte stortingspolitikere er mere opptatt av samarbeidsformen en ny regjering skal få og fordelingen av taburetter. Programerklæringen som en eventuell samarbeidsregjering måtte komme fram til vil kun være et slags minste felles multiplum, og vil ikke være avgjørende for hvilken sjømatpolitikk vi får i hverdagen. Skal den bli det må erklæringen gjøres mere konsis, hvor det brukes ord som «vil» og «skal», og ønskesetningen måtte bli noe slikt som; «Regjeringen skal legge til rette for videre utvikling og vekst i sjømatnæringen slik at potensialet blir realisert.» Det kan stilles spørsmål om dette er realistisk, tross alt er det jo bare samarbeidsplattformen som snekres i erklæringen, så det er bare å håpe på at den ikke vil inneholde noe som begrenser handlingsrommet for sjømatnæringa. Det er lov å håpe.
Hverdagspolitikken blir derfor langt viktigere enn en regjeringserklæring, hva nå enn dokumentet blir hetende. Ei heller blir det avgjørende viktig om ståstedet til vår nye statsråd er i sentrum, eller til høyre. Det vi derimot trenger er en statsråd med politisk mot og som er genuint opptatt av å tjene vår næring til beste for oss alle. Ola Borten Moe har fått mye pes og kjeft for måten han har ledet Olje- og energidepartementet på, men hva er det han har gjort galt? Han har kun gjort det han er satt til å gjøre som statsråd i et departement som skal bidra til å utvikle vår olje- og gassnæring. Enkelt som det.
Fiskeri- og kystdepartementet trenger sårt til å bli ledet de neste årene av en statsråd som har mot. Mot til å imøtegå både opinion og uenighet i egne rekker. Samtidig kreves også stort mot for å imøtegå i enkelte sammenhenger de «underliggende herligheter», eller de såkalte faginstansene som de også kalles. Det hadde ikke minst vært på tide at miljøbyråkrater, på alle nivåer og i alle etater, kunne fått beskjed om at det er regjering og storting som skal styre Norge, ikke byråkrater i samspill med interesseorganisasjoner som ikke trenger å ha mer en tanke i hodet samtidig. Dette er ikke politisk lettvint, skjønner det, men et sted må det settes en grense for hva som er politikk og hva som er forvaltning. Tross alt skal vi i følge Grunnloven kun ha tre statsmakter.
Sjømatnæringa har en så stor nasjonal betydning at det blir helt feil å la seg styre av de som ønsker at vi kun skal ha en kystflåte, og at oppdrettsnæringa skal stenges inne i rør og tanker. Samtidig vil vårt departement bli tvunget, fra i stor grad å være et forvaltningsdepartement, til å bli et aktivt næringsdepartement. Det mener vi alle med hjerte for næringa den har fortjent, her er jo så mange muligheter, så mye som er uforløst.
Og, slutt å snakke om en eventuell avvikling av vårt departement. En avvikling og flytting av aktiviteten til Næring- og handelsdepartementet som er foreslått, er ingen god løsning, og vil kunne være med å bygge opp under uttrykket at; «Landbruk er mat og fisk er næring.» Som landbruket- er også sjømatnæringa både mat og næring hvor begge deler er like viktig.
Så til slutt er det bare å håpe at vårt departement, som er et av de minste, ikke blir til salderingspost når regjeringskabalen skal legges. Lykke til med arbeidet de nærmeste ukene.
