Balladen om Cermaq er blitt en sak uten vinnere. Både Staten, Cermaq, EWOS og Marine Harvest har alle gjort seg dyrekjøpte erfaringer innen eierstyring, industriell logikk og maktbruk.
Staten gikk tilsynelatende seirende ut av striden om eierskapet over fôr- og oppdrettselskapet Cermaq. Skjønt noen seier kan det knapt kalles. Mer treffende er nok en «Pyrrhosseier». Uttrykket stammer fra Pyrrhos av Epirus som, etter en seier i slaget mot romerne ved Asculum 279 f. Kr., der mesteparten av hæren og offiserene gikk tapt, skal ha ytret: «En slik seier til, og jeg er fortapt».
Staten endte opp med å kjøpe drøyt 14 millioner aksjer til halvannen milliard kroner for et selskap som de selv har sagt at de ønsker å selge. Angivelig var dette oppkjøpet gjort for å maksimere egen gevinst – og utelukkende av finansielle hensyn. Akkurat det er vanskelig å følge.
Cermaq fremstår heller ikke som noen vinner etter dette. Selskapet selger ut den største delen av sin virksomhet. Et salg av EWOS gjør Cermaq til et vingeklippet, utenlandsk dominert oppdrettselskap med stinn pengekasse. Et åpenbart slakteobjekt.
Datterselskapet EWOS ligger an til å gå under hammeren og selges til to utenlandske private equity-fond. Et private equity-fond er i sin natur kortsiktig, og er det eneste en med sikkerhet vet ikke er en langsiktig eier. Private equity fonds modus operandi er normalt å låne så mye penger som banken tillater til et oppkjøp, snu rundt eller beefe opp oppkjøpsobjektet og deretter klargjøre det for salg. Normalt selges virksomheter videre i løpet av en femårsperiode. Hvem som da kjøper et særdeles viktig selskap for norsk og internasjonal oppdrettsnæring er uvisst.
Marine Harvest kom seg ut av transaksjonen med en aksjegevinst på 133,5 millioner kroner. Isolert sett er jo det en anselig lønn for to måneders jobbing, men målt opp mot selskapets børsverdi på 22,1 milliarder kroner er det ikke all verden. Gevinsten kunne forøvrig vært noen millioner til hvis Marine Harvest-ledelsen hadde vist klokskap og tålmodighet etter at de så at slaget var tapt. Men hurtigsalget av Cermaq-aksjene, som lignet en handling gjort i affekt, sa alt om hvorvidt Marine Harvest vurderte dette som en seier eller tap.
I en oppsummering av denne spektakulære maktkampen er det vanskelig å slutte noe annet enn at dette er et klassisk tilfelle der hovedeier i Cermaq, den norske stat, tar mannen (John Fredriksen), og ikke ballen (Marine Harvest). Vi fikk også bekreftet av den norske stat har tjukkere lommebok enn både Marine Harvest og John Fredriksen til sammen – for de som måtte lure på det.
