Når SV-politiker Torgeir Knag Fylkesnes vil ha en «marin revolusjon» og fremmer en målsetning om en tidobling av landets lakseproduksjon, gjør han det med grep som står i klar kontrast til hva næringen er tuftet på.
Hvorvidt Stortingspolitikerens visjonære oppdrettstanker er å regne for et soloutspill eller reflekterer Sosialistisk Venstrepartis fremtidsplaner vites ikke. Men med partiet vel ute av regjeringslokalene tar politikeren, som sitter på Stortinget for Troms SV, til orde for en radikal økning i Norges lakseproduksjon. En tidobling av lakseproduksjonen, til 12 millioner tonn laks, innen 2050. Det er heftig.
Heftig er også grepene Knag Fylkesnes mener næringen skal ta for å nå disse målene. Overfor Narvikavisen Fremover skisserer han en tredobling av forskningsinnsatsen i oppdrettsnæringen. Det fremgår ikke hvordan dette skal finansieres, men sannsynligvis vil det gå over skatteseddelen.
Videre skal fisken i lukkede anlegg og samtidig skal disse bort fra kysten, til «biologisk uinteressante områder». Ikke ett sted fremgår det om dette er bedriftsøkonomisk gjennomførbart. Det sier seg selv at en satsing på lukkede anlegg på åpent hav vil radikalt øke produksjonskostnadene tilknyttet, fôring, håndtering av fisk, fortøyninger og logistikk. Med dagens teknologi er det nærliggende å anta at en slik løsning vil slite i konkurranse med landbaserte oppdrettsanlegg med produksjon vesentlig nærmere markedet enn Norge.
Knag Fylkesnes vil ha en «marin revolusjon». Intet mindre.
– I dette inngår også egen produksjon av fiskefôr basert både på alger, tang og tare i kombinasjon med CO2-fangst, sier han. Hans mål er en næring som det stilles helt andre krav til enn i dag både når det gjelder eierskap og beskatning. Han vil sikre at lokale ressurser forblir lokale, og legge grunnlaget både for bosetning og infrastruktur.
– Men da må det gjøres rette politiske grep, sier han.
Økt beskatning og redistribuering av eierskap – fra sentrale børsnoterte og mellomstore selskap – vil innebære en reversering av konsolideringen vi har sett i norsk oppdrettsnæring siden 1991. Næringen tas tilbake til fortiden. Hvordan dette praktisk skal skje, samtidig som en øker skatte- og avgiftstrykket, kan være en interessant teoretisk øvelse. Men med SVs politiske oppslutning desimert etter høstens valg blir det neppe noe mer enn det.
Det er oppsiktsvekkende at en rikspolitiker mener seg kvalifisert til å revolusjonere en oppdrettsnæring som fremstår som et av landets få virkelige industrieventyr. Oppdrettsnæringen er fremfor alt tuftet på privat eierskap, av gründere og kremmere, langt unna statens og politikernes grep. Politikernes rolle er å legge til rette for videreutvikling av denne næringen på bærekraftig vis, og i så måte bygge videre på det grundige arbeidet som er gjort. Å fôre opp fisken klarer oppdretterne best selv.
