Kronikk: Fagsjef Erik Sterud i organisasjonen Norske Lakseelver støtter Financial Times’ teori om «peak salmon». Han argumenterer her hvorfor han gjør det.
Rapporten fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) og Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA), Verdiskaping basert på produktive hav i 2050 (Olafsen m.fl. 2012), synes å ha lagt svært mye av det premissgrunnlaget som havbruksnæringen og norske myndigheter bygger sine ønsker om oppdrettsvekst på. Rapporten spår en femdobling av sjømatomsetningen (verdi) fram mot 2050. Laksen skal fremdeles være motoren og det er realistisk med en tredobling av 2010-produksjonen fram mot 2030 (3 mill tonn) og en femdobling mot 2050 (5 mill tonn). Rapporten legger til grunn flere observasjoner som deles med andre (se bl.a. Delgado m. fl, 2003 og Anderson, 2003):
- Utbyttet fra tradisjonelle fiskerier vil ikke øke vesentlig grunnet allerede maksimal utnyttelse og/eller overutnyttelse av de fleste fiskebestander
- Vi står foran en rask fremvekst av akvakultur
- Det ventes en sterk etterspørselsvekst fra en raskt fremvoksende middelklasse (eksempelvis i Kina).
Helt nylig har Verdensbanken og FNs matvareorganisasjon FAO gitt ut en tilsvarende fremtidsrapport, dog med horisont ”bare” til 2030. I rapporten Fish to 2030 – Prospects for Fisheries and Aquaculture, rapport nr 83177-GLB, sier Verdensbanken at befolkningsøkningen i verden vil føre til økt etterspørsel etter sjømat, og at denne etterspørselen må dekkes gjennom økt akvakulturproduksjon. Det kan virke som det derfor er god overensstemmelse mellom norske spådommer de globale fremtidvyene presentert av Verdensbanken. Dette lover øyensynlig godt for norsk oppdrettsindustri, og synes å slå bena under den såkalte Peak salmon man kunne lese om i Financial Times (FT) 17. februar (referat iLaks, kommentar iLaks). Men er det FT som ikke har skjønt sammenhengen, eller kan det hende at det faktisk er FT som har skjønt det? Mye tyder på at svaret ligger i Verdensbankens rapport Fish to 2030.
Fish to 2030
Et hovedbudskap i Fish to 2030 er at det totale tilbudet av sjømat (ferskvannfisk inkludert, alger unntatt) vil bli på om lag 186 mill tonn mot dagens 154 mill tonn. Det vil kun bli en svært beskjeden økning i tilførselen fra tradisjonelle fiskerier, og 2030 er spådd å bli tidspunktet der akvakulturproduksjonen passerer fangstvolumene fra tradisjonelle fiskerier (93 millioner tonn for begge produksjonsmåter). Av stor betydning for Norge er at man ser for seg en total verdensproduksjon av laks på 3,7 mill tonn i 2030. Dette er i så fall en økning på ikke mer enn 50 % fra produksjonen i 2008 (2,5 mill tonn). Av dette, sier Verdensbanken, vil 49 % produseres i Europa og sentral-Asia (ECA, i praksis Europa og land som tidligere utgjorde Sovjetunionen). Enkle regning tilsier da en produksjon på 1,85 mill tonn laks i ECA i 2030. Siden Norge ikke er eneste lakseproduserende land i regionen, er det mye som tyder på at vi med dagens produksjonsvolum på 1,2 mill tonn faktisk er i nærheten av vårt maksimale potensial. Dette synliggjør store kontraster mellom rapporten Verdiskaping basert på produktive hav i 2050, og Verdensbankens rapport. Det bærende elementet i Fish to 2030 er nemlig at den store akvakulturveksten vil skje innen oppdrett av såkalte lav-verdiarter. Spesielt karpe og andre karpefisker, men også tilapia og dels pangasius. Bærekraft vil bli den globale trenden sier Verdensbanken, og dette utelukker en stor økning i produksjonen av såkalte høyverdi-arter som krever stor ressursinnsats i form av fiskemel og fiskeolje. Laks og reker er volumartene i denne gruppen. Men er det her Verdensbanken, FAO, og FT tar feil? Ser de ikke at andelen mel og olje i fôret til laks og reker synker, og ser de ikke at det melet og den oljen som tross alt brukes, i økende grad kommer fra avskjær og produksjonsavfall fra annen fiskeindustri? Bommer Verdensbanken og FAO på dette viktige punktet?
Verdensbankens analyser
Verdensbankens/FAO har benyttet et velkjent analyseverktøy fra landbruksindustrien som utgangspunkt for fremtidsmodellene (International Model for Policy Analysis of Agricultural Commodities and Trade – IMPACT, fra International Food Policy Research Institute, IFPRI; 2001).
IMPACT-modellen har man fintunet ved å bruke den på produksjons-, konsum-, pris-, etterspørsels- og handelsdata fra 10 år tilbake, og sammenliknet med reelle data som har tilkommet i 10-årsperioden. Dette har man gjort for samtlige av de 12 regionene man har delt verden i, og for alle aktuelle grupper og arter av fisk, bløtdyr og krepsdyr. For modelleringer fram mot 2030 har man så korrigert modellen der den viste avvik fra realdata. Hele kapittel 2 i rapporten (20 av totalt 80 sider) er viet til forklaring av hvordan IMPACT-modellen er tilpasset Fish to 2030 for å gi størst mulig sikkerhet for at fremtidsscenariene er de mest sannsynlige. Produksjons-, og markedsdynamikken for fiskemel og fiskeolje er viet spesielt grundig oppmerksomhet i rapporten, fordi den forventede veksten i akvakultur vil være langt større enn tilgangen til disse råvarer tilsier. Som et svar på det avsluttende spørsmålet i forrige avsnitt har man lagt inn følgende forutsetninger:
- teknologiske endringer knyttet til fôrproduksjon og fôringsrutiner vil gjøre effektiviteten i akvakultur og gjøre den mer bærekraftig på mellomlang og lang sikt
- man vil oppnå forbedringer på fôrfaktoren
- andelen fiskemel og fiskeolje i fôret vil gå ned
- man vil få en økende bruk av fiskeavfall fra foredlingsindustrien som råstoff til mel og olje
Forskjellen mellom norske spådommer om norsk produksjon alene på om lag 3 mill tonn i 2030 og Verdensbankens estimering av en total global produksjon på ca 3,7 mill tonn, synes altså ikke å være at Verdensbanken har oversett viktige tegn på endringer. Når også Financial Times rapporterer om andre som støtter Verdensbankens estimater, er det grunn til å spørre om det kanskje er den norske troen på fortsatt sterk vekst som er basert på gale forutsetninger.
Andre scenarier
Verdensbanken har selvfølgelig tenkt tanken – hva om vi tar feil? Derfor har de i tillegg til det mest sannsynlige basisscenariet, også utarbeidet 6 alternative scenarier. I disse har man estimert hva som skjer dersom:
- akvakulturveksten er 50 % større enn i basisscenarioet
- andelen prosessavfall blir enda viktigere i fiskemel- og fiskeoljeindustrien
- et sykdomsutbrudd slår ut 35 % av rekeindustrien i Kina og sydøst-Asia i 2015
- etterspørselen etter sjømat i Kina øker vesentlig mer enn i basisanslaget
- forvaltningen tillater en gjenoppbygging av fiskebestander som i dag er overutnyttet (dette vil paradoksalt nok på sikt kunne gi en netto økning av uttaket på 10 %)
- to ulike fremtidsvyer for menneskeskapte klimaeffekter legges til grunn
De ulike alternative scenariene gir naturlig nok tall som avviker fra basisanslagene. Det er imidlertid interessant for Norge at de ulike endrede forutsetningene vil gi svært små utslag for den estimerte lakseproduksjonen. Kanskje med ett unntak, og det er Kinascenariet (nr 4) der man legger til grunn at etterspørselen etter sjømat i Kina vil bli enda større enn antatt. Da er det beregnet at verdens totale tilførsel av laks vil øke fra basisanslaget på 5 mill tonn (3,7 fra oppdrett og 1,3 fra villfanget laks) til 6,1 mill tonn. Om dette scenariet skulle bli en realitet ligger det altså an til en ytterligere produksjonsøkning på 1,1 mill tonn, hvorav Europa og sentral-Asias andel vil være på 500.000 tonn.
Om Peak salmon ikke skal bli en realitet er det kanskje Kina-scenariet norsk oppdrettsindustri må håpe på. Da er det verdt å merke seg at Verdensbanken, som har den globale matsikkerheten i fokus, og ikke norsk oppdrettsindustri, advarer mot konsekvensene av et slikt scenario. Dette vil i følge verdensbanken lede til enda større gap mellom reelt og ønsket sjømatkonsum (les: proteintilgang) for den fattigste regionen i Verden. Fremveksten av en kjøpesterk middelsklasse som etterspør et norsk høyverdiprodukt som oppdrettslaks, vil ha negative konsekvenser for matsikkerheten i Afrika, der matsikkerhetssituasjonen og manglende protein-tilgang allerede er et problem. Med dette synliggjør dermed Verdensbanken at det er en direkte motsetning mellom norsk lakseproduksjon og muligheten til å skaffe nok mat til de fattigste i verden.
Konklusjon
Konklusjonen må altså være at norske estimater for fremtidig lakseproduksjon er altfor høye, og at Peak salmon absolutt kan komme til å bli en realitet. Norsk produksjon av laks synes å ha kun en beskjeden oppside (innenfor 50 %). Har ikke den norske regjering og de største norske aktørene sett dette? Jo høyst sannsynlig. I festtaler sømmer det seg dårlig å peke på elefanten i rommet, og da er det ennå ingen som har tonet ned forventningene til en tredobling innen 2030, og en femdobling fram mot 2050. Men på kontorene er det opplagt at det snakkes, og i økende grad slipper dette også ut. Både fra Cermaqs og Marine Harvest side advares det mot rask vekst, og man fremhever betydningen av bærekraft. Jon Hindar i Cermaq har flere ganger poengtert viktigheten av å hente ut mer verdier fra den produksjonen vi allerede har, og Marine Harvests kjøp av Morpol er uttrykk for det samme. Tross uttalte ønsker om vekst er det trolig at også Regjeringen følger med i timen. Det er langt viktigere å rigge oppdrettsindustrien før økende krav til bærekraft, enn det er å rigge for en vekst som ikke vil komme. Dette er viktig for sikre at produksjonen ikke går utover sårbare naturressurser på hjemmebane, men om vi løfter nesetippen noe, er det først og fremst viktig for å sikre at ikke vår oppdrettsvekst går på bekostning av matsikkerhetssituasjonen for verdens fattigste.
