Oppdrettslaksen som forsvinner mange ganger

961

Kronikk: Laks som rømmer er et av de største miljøproblemene til norsk oppdrettsindustri.  Oppdrettslaksen er et husdyr med egenskaper som er fremavlet og tilpasset et liv i fangenskap. Når rømt laks gyter sammen med villaks i elvene, får avkommet en blanding av egenskapene til både oppdrettslaks og villaks. Man frykter at dette svekker villaksens overlevelsesevne på sikt. 

Fiskeridirektoratet fører statistikk over mengden laks som rømmer fra norske oppdrettsmerder. Den viser at det i snitt har rømt 393.000 laks hvert år de siste 10 årene. Til sammenlikning fiskes det årlig 122.000 villaks i norske elver (snitt 2003-2012).

I 2012 rømte 38.000 oppdrettslaks. Det er en gledelig utvikling fra årene før. Det er imidlertid et problem at den offisielle rømmingsstatistikken kun omfatter innmeldte rømmingshendelser med kjent rømmingskilde. ”Alle” snakker om mørketall, men ingen tør å nevne den sannsynlige størrelsen på disse. Paradoksalt nok er det i år med lave offisielle rømmingstall vi får det beste bildet på mørketallene.  I 2012 ble det fjernet om lag 750 oppdrettslaks fra en rekke elver mellom Hordaland og Nord-Trøndelag (tall fra Fiskeridirektoratet og Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening, FHL). Dette høres ikke mye, men tatt i betrakting at det offisielt rømte bare 17 oppdrettslaks på den samme kyststrekningen, så er tallene oppsiktsvekkende høye. Mye tyder på at laksen har like lett for å unnslippe rømmingsstatistikken som den har for å unnslippe oppdrettsmerdene.

For kort tid siden meldte reinpolitiet i Finnmark at det går mot henleggelse av en svært stor rømmingssak i Alta. I løpet av noen hektiske aprildager fisket lokalbefolkningen 1600 oppdrettslaks mellom 5 og 7 kg langs strendene i Kåfjord. Hvor mye fisk som faktisk rømte vet ingen, men rømt laks sprer seg fort og man gjenfanger vanligvis en svært liten andel.  Selv om 10 % gjenfangst er kjent fra ett tilfelle, er gjenfangstprosenten vanligvis mye lavere. Ved et tidligere tilfelle i Alta i 2005, der det rømte 100.000 stor laks, var gjenfangsten 3 %. En tilsvarende gjenfangstprosent i Kåfjord tilsier at mer enn 50.000 laks, verdt mer enn 12 millioner, må ha rømt.  Det er tre oppdrettsaktører i området – Grieg Seafood, Mainstream og Norwegian Royal Salmon. Ingen savner fisk, og ingen har oppdaget hull i merdene heller.  Det burde ikke være mulig at tusenvis av laks kan forsvinne fra en merd eller en brønnbåttransport uten at noen merker noe, men dette har skjedd. Den rømte laksen som ingen savner burde heller ikke forsvinne fra offisiell norsk rømmingsstatistikk, men nå ser dessverre det også ut til å skje. Dessverre er ikke tilfellet i Alta unikt. Det meldes nå om mye rømt oppdrettslaks i Fillfjorden ved Hitra. De siste ukene har det også blitt fisket en stadig økende mengde rømt oppdrettslaks i elver og fjorder på sørvestlandet. Fiskeridirektoratet beskriver situasjonen som uholdbar, og fiskeridirektør Liv Holmefjord mener at enkeltaktører i næringen opptrer miljømessig uforsvarlig, og setter omdømmet til hele næringen på spill.

De uoppklarte rømmingsepisodene viser et skrikende behov for et verktøy som gjør det mulig å oppspore kilden til rømt oppdrettsfisk både raskt og presist. I dag benytter man seg av en metode der man sammenlikner DNA fra rømt fisk, med DNA fra oppdrettsfisk i anlegg nær funnstedet for rømlingene. Vi mener alle tilfellene der ingen rømming er meldt og man ikke finner ut hvem som eier fisken, viser at denne metoden ikke er bra nok. Derfor har villaksinteressene i flere år bedt om at all oppdrettslaks merkes ved hjelp av metoder som sikrer både presis identifikasjon av rømlinger, samtidig som fiskens rettmessige eier kan spores opp. Vi trodde på gjennomslag for vårt syn i mars 2011 da FHL, proklamerte sitt ”Miljøløfte” der de blant annet sa: ”FHL ønsker i 2012 å etablere et system for å identifisere enhver rømt fisk tilbake til bedriften den rømte fra. Systemet må også inkludere en løsning som gjøre det mulig å sortere rømt fisk og vill fisk i elv.”

Det har nå gått to og et halvt år siden løftet ble avlagt. Ikke én fisk har blitt merket og FHL sier de fremdeles jobber med å finne egnet metode. Det paradoksale at det allerede finnes en billig og utprøvd metode. Ved å klippe av laksens fettfinne kan man gi oppdrettslaksen et ytre kjennetegn. Dette er en svært gammel og velferdsmessig akseptert metode for merking av laksefisk.  Denne kan kombineres med merkemetoden Coded Wire Tag (CWT). Da deponeres et ørlite metallfragment på 0,2 x 1mm i fiskens hodebrusk. På denne tråden inngraveres fiskeeierens spesifikke ID-nummer. I USA har CWT vært benyttet på milliarder av laksefisk over mange tiår. Helt uten velferdsproblemer for fisken og helt uten negative tilbakemeldinger fra forbrukere.  Norske Europharma har utstyr for CWT-merking av oppdrettsfisk klart til bruk. Den beregnede kostnaden på under 10 øre/kg burde være overkommelig for en næring som nå har en ren fortjeneste på 15 kr/kg.  Ved påvisning av en laks uten fettfinne, kan CWT-merket bekreftes ved bruk av en metalldetektor. Selve merket skjæres ut av den avlivede laksen og ID-koden avleses i mikroskop. Da er ansvarlig oppdretter funnet og arbeidet med å stanse en pågående rømming eller finne en rømmingsårsak kan begynne umiddelbart.

Før valget var Høyre klare på at oppdrettslaksen bør merkes for å muliggjøre både sikker identifikasjon og oppsporing av rømmingskilden. De har vært like klare på at de ønsker en bærekraftig vekst i oppdrettsindustrien uten at villaksens situasjon svekkes. Med både fiskeriministeren som skal sette rammer for oppdrettsnæringen, og miljøvernministeren som skal beskytte villaksen, har Høyre fått en mulighet til å demonstrere umiddelbar handlekraft. I ny akvakulturlov har man hjemmel for å kreve merking av fisk og vi tar det forgitt at Regjeringen nå påbyr fettfinneklipping og ID-merking av all oppdrettslaks som settes i sjøen fra januar 2014.

Naturvernforbundet v/ leder Lars Haltbrekken

Norges Jeger- og Fiskerforbund v/ generalsekretær Espen Søilen

Norske Lakseelver v/ generalsekretær Torfinn Evensen

Virke v/ direktør reiseliv Hilde Charlotte Solheim

Reddvillaksen.no v/ leder Gerhard Schive

Norges Bondelag v/ leder Nils T. Bjørke

Greenpeace v/ leder Truls Gulowsen

WWF v/ leder havmiljø Karoline Andaur