Verdens mest kjente Norges-ambassadør? Glem Henrik Ibsen, Edvard Grieg, Sonia Henie, Thor Heyerdahl, a-ha og og Ole Gunnar Solskjær.
Det er Salmo Salar. Merk navnet. Atlantisk laks. Eller, om en skal dømme etter titusenvis av restaurantmenyer og fiskedisker verden over: Norsk laks. Foruten i enhver by eller tettsted i Europa og Nord-Amerika, blir den servert på en fortauskafe i Karon Beach i Thailand, på en restaurantbåt i Tokyo Bay, i frysedisken på et supermarked i Rio de Janeiro eller en dagligvareforretning i Jekaterinburg ved Uralfjellene. Budskapet og merkevaren er den samme: Norwegian Salmon.
– Jeg spiste laks før alle renn. Jeg hadde med meg laks verden rundt, sa en gang skiløper Bjørn Dæhlie til Dagbladet. Han dro inn åtte OL-gull, og tok ingen sjanser med kostholdet. Det gjør heller ikke Marit Bjørgen som tar kosthold-arven og gullfangsten videre.
En gang vaiet det norske flagg på skip rundt hele jordkloden. Norge var en stormakt på havet. Men Norge var aldri dominant. Norske rederier var store, og på høyden av sin makt hadde de en samlet markedsandel på fem til ti prosent av den internasjonale handelsflåten.
60 prosent av all atlantisk laks er produsert i Norge. Det er dominans. Som om ikke det er nok; store deler av den laksen som ikke er produsert i Norge, i land som Chile, Canada, Storbritannia, Irland og Færøyene, er eid av norske selskaper.
Norsk laks er et lokomotiv. Det er en merkevare som omsetter for 40 milliarder kroner i 2013. Sannsynligvis er det den eneste merkevaren av virkelig internasjonalt format her til lands.
Våre naboland har Nokia, IKEA og Lego. Vi har laksen.
