Kronikk: I dag domineres verdens matproduksjon av landbruket. Med klimaendringer kan den marine matproduksjon bli viktigere – fordel Norge igjen, skriver Jan-Gunnar Winther, direktør Norsk Polarinstitutt/senterleder Framsenteret og Øyvind Fylling-Jensen, administrerende direktør Nofima.
FNs klimapanel legger i løpet av året fram status og framtidsutsiktene knyttet til klimaendringene i tre rapporter. I fjor kom det vitenskapelige grunnlaget, i år kommer rapportene om tilpasning og utslipp. Med de forventede temperaturøkningene står verden ovenfor store utfordringer når det gjelder matproduksjon på land.
I de allerede varme og til dels tørre områdene på jorda slik som Afrika, Sør-Amerika og Asia må vi forvente reduserte avlinger hvis vi ikke investerer storstilt i ny infrastruktur, vanningsanlegg og kjølekapasitet. Men også sørlige deler av Europa og Nord-Amerika vil sannsynligvis rammes. I våre områder peker pilene mot økt potensial for matproduksjon. Vi står ovenfor en global utfordring samtidig som den regionen vi bor i, isolert sett, kan få fordeler av den globale oppvarmingen.
Mer marin mat
Hvis klimamodellene stemmer, vil den landbaserte matproduksjonen gå ned. Samtidig vet vi at jordas befolkning øker. Svaret på hvordan vi overvinner denne uoverensstemmelsen ligger i havet. Vi må produsere mer marin mat. Her har Norge et særlig fortrinn med sine rike ressurser og lange tradisjoner innen fiske og havbruk. I 2013 eksporterte vi formidable 61 milliarder kroner i sjømat. Eksporten har steget de siste årene, og med klimaendringene øker sannsynligvis potensialet for produksjon av sjømat ytterligere.
Under press
Ferskvann er i dag en knapphetsressurs og 70 prosent av verdens landbaserte matproduksjon skjer i områder med begrenset tilgang på ferskvann. For eksempel er tørke og vannmangel den største knapphetsfaktoren for landbruksproduksjonen i California. Verdenshavene utgjør ca. 70 prosent av jordens overflate, men kun ca. to prosent av matproduksjonen skjer i havet.
For å sikre en forsvarlig tilgang av næringsriktig protein er det derfor viktig at mer av matproduksjonen skjer i havet. En slik økt marin matproduksjon må skje på en bærekraftig måte. Veksten vil skje gjennom økt akvakultur fordi de fangstbaserte fiskeriressursene er under press.
Endringer
I norske farvann ser vi store endringer i det marine økosystemet. Artene vandrer nordover. Morgendagens matforråd blir forskjellig fra dagens. Et eksempel er makrellen som har inntatt Finnmarkskysten og sist sommer også Svalbard. Islendingene gleder seg over rikt makrellfiske, men hvor lenge. Vi har rekordhøye kvoter på torsk i Barentshavet, ikke minst på grunn av god forvaltning. Men vil torsken på sikt forlate oss til fordel for russerne? Eller vil fiske i kystnære områder påvirke bestandene negativt? Trøsten kan være at det kommer nye arter sørfra og at den totale biomassen i havet forventes å øke. Men vi må tilpasse oss disse endringene slik at vi til enhver tid optimaliserer vår høsting fra havet.
Store krav
Et slikt dynamisk økosystem stiller store krav til bærekraftig forvaltning. Når helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet og Lofoten ble vedtatt bygget den på prinsippet om å skjerme områder med særskilt følsomt økosystem fra petroleumsvirksomhet og skipstrafikk. Områder som ikke var spesielt følsomme ble åpnet opp for denne type virksomhet. Det er et godt prinsipp, men tilpasset situasjonen slik den var den gang da. Om ti år kan de følsomme områdene ha blitt mindre økologisk sensitiv, mens områder som ikke var spesielt verdifulle kan ha blitt det.
I mellomtiden kan vi, i god tro, ha satt i gang aktivitet. Det er en krevende utfordring å etablere dynamiske forvaltningsregimer som tar høyde for en verden som er i konstant endring.
Akvakultur vokser
Verdens matvareorganisasjon, FAO, sier at verdens matproduksjon må øke med ca. 60 prosent frem mot år 2050. Innen 2022 anslås de fangstbaserte fiskerier å ha moderat vekst på 5 %, mens sjømat fra akvakultur anslås en vekst på rundt 35 prosent. Dette vil sette økte krav til teknologiske innovasjoner både i det fangstbaserte fisket, der målet er å sikre gytebestandene og hindre overfiske og uønsket bifangst.
Innen akvakulturnæringen i Norge vil en fremtidig vekst kreve nye løsninger for å redusere utfordringer knyttet til lus og rømming, men også for økt produksjon enten til havs eller i lukkede systemer. Slike innovasjoner er helt nødvendige ut fra både et industrielt og forvaltningsmessig perspektiv.
Forskning krever prioritering
Forskning for utvikling av næringer og forvaltningen er ressurskrevende og krever gode prioriteringer. Det er viktig at Norge, med sin sterke posisjon som sjømatsnasjon, ligger i forkant av utviklingen. Forskning tar tid, og både forvaltning og næringsliv er avhengig av at det utføres nyttig og relevant forskning av høy kvalitet. Dette krever en langsiktig, forutsigbar og tilgjengelig finansiering av både kompetanse, infrastruktur og teknologiutvikling, slik at vi kan møte morgendagens utfordringer på en bærekraftig måte.
Norge har gode kunnskapsmiljøer og disse kan bidra til å styrke vår posisjon som produsent av mat i en verden der matsikkerhet blir en viktig faktor i fremtiden. Vi har nærhet til honningkrukka og forutsetningene for at den stadig fornyes med livgivende innhold.
