Meningene er mange og skråsikre. Om at prisene for de grønne konsesjonene var både «fair» eller for høye. Men vinnerne etter konsesjonsauksjonen er primært den norske statskassen og vertskommunene. Auksjonsprinsippet kan bli hyppig brukt de kommende år.
Det totale vederlaget for 45 konsesjoner grønne ender på anselige 1,2 milliarder kroner. 40 prosent av dette, 480 millioner kroner, vil tilfalle kommunene, forutsatt at alle konsesjoner blir tildelt.
– Jeg mener kommuner som stiller areal til rådighet for oppdrettsnæringen bør oppleve større positive ringvirkninger fra aktiviteten, og dette er et bidrag i denne retningen, sier fiskeriminister Elisabeth Aspaker i en kommentar.
Borte er tidligere tiders skjønnhetskonkurranser for nye konsesjoner: Høy foredlingsgrad, x antall kvinnelige eller samiske ansatte. Og risikoen for at rabatterte konsesjoner selges videre med eventyrgevinst.
Etter det iLaks kjenner til, er metoden med auksjon noe som har fått gehør i regjeringslokalene. Det er dette hovedsporet som vil bli fulgt for oppdrettsvekst de kommende år – så lenge Høyre og FrP sitter ved Kongens bord.
Så kan en anføre at dette innebærer at de tunge, børsnoterte oppdretterne vil dominere og bli enda større. Og at småoppdretterne marginaliseres. En kan også argumentere for at en auksjonspris reelt sett innebærer en frisk forhåndsskatt for offensive oppdrettere.
På den annen side, å selge konsesjoner for åtte-ti millioner kroner, når den reelle prisen ligger syv-åtte ganger høyere, er gått ut på dato. Hovedanliggendet er heller å legge til rette for å utvikle landets nest viktigste eksportnæring på en best mulig og bærekraftig måte, hvor de med høyest vilje til å betale for produksjonen får tilslaget.
Det viktigste fortrinnet for norske oppdrettere er å kunne utnytte vår felles rene og optimalt tempererte kystsone. Om det viser seg at oppdrettsaktørene byr for mye i auksjonene, så er det utelukkende positivt for det norske samfunnet.
