Det er over 200 år siden Thomas Malthus spådde at verdens befolkning ville vokse raskere enn verdens matproduksjon. Med en befolkning på godt over syv milliarder mennesker, og raskt økende, er problemstillingen ubehagelig aktuell.
Tungt varmt tropisk regn hamrer ned på fortauet ved Changi, Singapores internasjonale flyplass.
– Det er godt, sier taxisjåføren: – Det har ikke regnet på to måneder. Det trengs.
På min reise i Asia de siste dagene har jeg skummet gjennom Dan Browns bestselger «Inferno». Boken er lettlest, har sedvanlig Brownsk driv og er underholdende. En del av plottet er verdens raskt økende befolkning og en kommende krise som følge av det.
Brown drar blant annet veksler på Thomas Malthus’ An Essay on the Principle of Population (1798) hvor den britiske presten og samfunnsforskeren fremmer en befolkningslov som sier at mennesket har en formeringsevne som langt overstiger potensialet i naturgrunnlaget. På den måten er ikke matproduksjonen like stor som befolkningsveksten. Dette reguleres ved høyere dødelighet inntil befolkningen igjen er på et akseptabelt nivå. Sagt på en annen måte, han hadde sett at befolkningsveksten er eksponentiell, mens han mente at matvareforsyningen bare ville øke lineært. Det er en dyster visjon.
Den hurtige vekst i økonomi, kjøpekraft og befolkning de siste hundre år understreker hans poeng. Brown viser dette med følgende illustrerende graf:
(Klikk for å forstørre bildet)
Etter 216 år har Malthus ennå ikke truffet blink med sine spådommer. Han er ikke den eneste. De mange tusen hestedrosjer i London på slutten av 1800-tallet fikk en journalist til å spå i The Times i 1894 at «hver gate i London være dekket av et vel tre meters lag med hestemøkk i 1944». Ikke klokkerrent treff det heller.
For spåmenn overser ofte en viktig faktor: Innovasjon.
Men problemstillingen Brown og Malthus reiser er viktig. Klimasaken får mye fokus, men matforsyning er trolig enda mer utfordrende de kommende hundre år. Samtidig er de to tett sammenvevd. Effektiv og bærekraftig matproduksjon, samtidig sunn og næringsrik, er godt for miljøet.
75 prosent av verdens proteinkilder er fem dyrearter. Fisk er en nærmest neglisjérbar del av kostholdet til store deler av verdens befolkning. Dyreproduksjon, og da særlig svin og storfe, er svært ineffektiv i sin konvertering av fôr til kjøtt. Storfe er verstingen, med en fôrfaktor på 8:1. Det er ikke spesielt effektiv eller bærekraftig matproduksjon. Samtidig legger den høye produksjon av fôrråstoff, i vesentlig grad kornprodukter, tungt press på verdens vannforsyninger.
Halve India er vegetarianere, de lever nesten kun på ris. Samtidig opplever India, i likhet med mange asiatiske land, en sterk vekst i økonomi og kjøpekraft. Hva skjer når 500-600 millioner indere vil ha kjøtt på bordet?
I bærekraftdiskusjon må fôrutnyttelse høyere opp på agendaen. Og der er sjømat vinneren. En fôrfaktor i fiskeoppdrett på rundt 1,2 er overlegen. Den ekstremt lave fôrfaktoren har for lengst fått NASA til å vurdere fiskeoppdrett som matforsyning på fremtidige romstasjoner.
Samtidig utnytter fiskefôret mange av de samme innsatsfaktorene som i kraftfôr til dyr: Soya, mais, raps, hvete, solsikke, fiskemel etc. Ved å få inn et variert utvalg oppdrettsfisk på menyene er en kommet et stykke på vei. Smart og effektiv matproduksjon er nøkkelen til å gjøre Malthus dystre spådommer til skamme.
