Oppbyggingen av hvalfangstnæringen for over hundre år siden var tuftet på kapital fra lokale sparebanker. I takt med vekst og økt kapitalbehov gikk veien via Kristiania Børs til City i London. Oppdrettsnæringen følger i samme spor.
I siste halvdel av 1800-tallet etablerte Vestfold seg som Norges sentrum for hvalfangst. Lokale banker, herunder Tønsbergs Sparebank og Tønsbergs Privatbank, var sentrale i finansiering av en næring i sterk vekst. De rike hvalfeltene i Sydishavet var en Sareptas krukke for rederne. I årene før første verdenskrig var det høy lønnsomhet og ditto investeringsvilje. Behovet for fremmed- og egenkapital økte. Veien gikk til hovedstaden. I 1914 var det 14 hvalfangstselskaper notert på Kristiania Børs. Norge var verdens klart største hvalfangstnasjon.
Utover 20-tallet ble det tatt initiativ til å bygge store flytende kokerier egnet til å drive konsesjonsfri fangst i åpent hav. Da Anders Jahre fikk levert 17.000-tonneren Kosmos i 1929, var dette verdens største tankskip. Jahre var ikke den eneste rederen som bygget store kokerier, og mange av disse ble finansiert av London-bankene Lazard Brothers og Hambros Bank. I tillegg ble det også hentet rikelig med egenkapital i bankstrøket City.
Derfra gikk veien videre til holdingsselskaper på Jersey og Panama. Hyppig bruk av bekvemmelighetsflagg og intrikate eierstrukturer gjorde det stadig mer uklart for utenforstående hvem som faktisk eide selskapene.
Fangstmetodene og teknologien var effektiv. For effektiv, viste det seg. Hvalbestanden kollapset. Norske redere avviklet fangsten, hugget opp eller bygget om de flytende kokeriene.
Omtrent samtidig som hvalfangsten ble stoppet, begynte de aller første spede forsøk med oppdrett av atlantisk laks i Norge. Den fragmenterte oppdrettsnæringen ble utviklet på 70- og 80-tallet på oppsparte midler og lån fra lokale banker. I likhet med hvalfangstnæringen spiller Norge en dominerende rolle. Etter at Norges oppdrettsnæring gikk bort fra prinsippet “én mann, én konsesjon” i 1991, sparket dette i gang en omfattende ekspansjon og konsolidering i bransjen. Kravene til finansiering akselererte.
To av de første lokomotivene, Fjord Seafood og Pan Fish, var finansiert av blant annet Grong Sparebank, Sparebanken Møre og Sparebanken Flora Bremanger. DNB og Kredittkassen var også viktige kreditorer. Snart gikk veien til egenkapitalmarkedet og Oslo Børs.
Fjord og Pan er forlengst slått sammen med Marine Harvest. Hovedaksjonæren er en norsk skipsreder med kypriotisk pass. Kursen videre, mot børsnotering på Wall Street, er staket ut. Storlaksen Marine Harvest har en børsverdi over 30 milliarder kroner nå. Transaksjonene krever større muskler.
Parallellen mellom hvalfangst og lakseoppdrett er relevant. Ikke bare fordi begge næringer går ut på produksjon av marint fett og protein – hvalfangst var helt sentral i utviklingen av det norske finansmarkedet. I det samme finansmarkedet har fiskeri- og havbruk de siste årene bygget opp en samlet børsverdi som overstiger shippingindeksen. Hvalfangst i Antarktis ble utviklet av norske pionérer – identisk med oppdrettslaksen. Hvalfangst var for hundre år siden en svært viktig eksportnæring og kilde til valutainntekter – akkurat som lakseoppdrett idag. Som en kuriositet kan nevnes at den klart største kjøperen av hvalolje, oljetrusten Unilever, på midten av 60-tallet etablerte det som seinere skulle bli verdens klart største lakseoppdretter – Marine Harvest.
