Har Regjeringen forstått den umiddelbare konkursrisikoen som nå seiler inn over norske leverandører til havbruksnæringen? Det spørsmålet har vi i NCE Aquatech Cluster blitt stilt ved flere anledninger den siste uken.
For våre medlemmer i NCE Aquatech Cluster, som i all hovedsak er norske leverandørbedrifter til havbruksnæringen, er det nå ramme alvor. Etter 2,5 år med unntakssituasjon, først Covid og deretter krigen i Ukraina, har mange leverandørbedrifter en særs vanskelig økonomisk situasjon. Det før Regjeringens nye skatteforslag for grunnrente i havbruksnæringen.
De siste dagene har det blitt skrevet mangt om forslaget til ny grunnrenteskatt, og det er allerede laget flere beregninger og oversikter over hvordan skatteforslaget vil slå ut hardere enn det Finansdepartementet har lagt til grunn. På bakgrunn av stor usikkerhet og måten forslaget er lansert på, har vi allerede sett voldsomme konsekvenser for aksjonærverdier. Vi ser at kjøp av vekst i MTB er kansellert, og nå sist at investeringer for et sted mellom 20-22 milliarder kroner er lagt på is.
Investeringene er ikke muligheter for framtiden, det er faktiske investeringer som norsk leverandørindustri har i sin «pipeline» for 2023. Tilhørende arbeid er allerede igangsatt på flere prosjekter. Konsekvensen av måten forslaget til grunnrenteskatten har blitt lansert på, har vært umiddelbar, og flere selskaper har allerede sendt ut permitteringsvarsler. Samtidig har vi i NCE Aquatech fått bekreftet at stopp i investeringer gir utslag hos både store- og SMB-selskaper langs kysten av Norge. Enkeltaktører melder om kansellerte kontrakter i 100-millioners-klassen. Omsetning som skulle løfte driften etter både Covid og leveranseusikkerhet rundt situasjonen med krig i Ukraina.
Faktum nå er at en stor del av verdens viktigste marked for havbruksteknologi, det norske markedet, har bortfalt. Dette kommer på toppen av to tunge år. Grunnrenteskatten rammer derfor indirekte ulike deler av leverandørindustrien, og det har de siste dagene kommet tunge meldinger fra annet verft, servicebåtnæring, brønnbåter, maskinverksteder og øvrige leverandørbedrifter. Når samtidig den globale konkurransesituasjonen har endret seg grunnet Covid, der nye utenlandske leverandørbedrifter i større grad har overtatt sine hjemmemarkeder, er vi i en situasjon hvor et bortfall av også hjemmemarkedet er fatalt.
De første konsekvensene ser vi allerede i disse dager, hvor leverandørbedrifter som kom ut fra 2020 og 2021 med røde tall, nå har fått estimatene for 2022 og 2023 kraftig redusert. Spørsmålene jeg som klyngeleder da må stille er: Hvilken av våre medlemsbedrifter er den neste til å gå til Skifteretten? Hvem blir solgt på «billigsalg» kun for å overleve?
Norsk havbruksnæring har vært en fantastisk suksesshistorie, bygd på risikovilje, verdensledende kunnskap og investeringsvilje langs kysten. En investeringsvilje som har gitt unike ringvirkninger i distriktene. Målt i sysselsetting skaper et årsverk i oppdrettsselskapene, ca to årsverk i annen industri. Samtidig er verdiskapingen fra ringvirkningene like stor som i selve havbruksnæringen.
Det spesielle for teknologileveranser til havbruksnæringen er at «Champions league» ikke er i utlandet, det er hjemme i Norge. Dyktige, innovative og krevende norske oppdrettere har vært med å danne grunnlaget for en verdensledende leverandørindustri og FoU-institusjoner, nettopp i Norge og ute i distriktene.
Ifølge en ny rapport fra MENON[1] har investeringene i havbruksnæringen vokst med nesten 1000 prosent fra 2004-2020, en vekst som ifølge Menon har vært drevet av sterk framtidstro hos oppdrettsselskapene. Denne framtidstroen har skapt utvikling og muligheter for en fremvoksende leverandørindustri. Med over 20 milliarder i stoppede investeringer, kan en nå trygt si at framtidstroen for oppdrett i Norge er svekket.
Med dagens situasjon med en krevende leveransesituasjon globalt, et vanskelig internasjonalt marked og nå bortfall av hjemmemarkedet, hvordan har Regjeringen tenkt å følge opp for å sikre overlevelsen til norske leverandørbedrifter til havbruksnæringen?
Nå som det nye skatteforslaget skaper stor usikkerhet, både blant norske selskaper og internasjonale investorer, er det stor fare for at vi nå står overfor en varig endring, en endring drevet fram av vekst i utlandet istedenfor i Norge – både blant oppdretts-, og teknologiproduksjon.
Dette er en situasjon som rammer nå, og som ikke venter på resultatet av høringsrunden i 2023. Det som er viktig å ta inn over seg er at usikkerheten vil trolig også være med oss langt inn i 2023, for tillit rives i meter og bygges i millimeter. Denne gang tillit til hvordan det endelige skatteforslaget vil slå ut, og hvor framtidige investeringer skal gjennomføres.
Spørsmålet blir derfor: Har vi tatt inn over oss konsekvensen av å innføre en totalt endret skattepolitikk, tilnærmet over natten, som overrasker globale investorer, havbruksnæringen selv og tilhørende leverandørindustri?
Selv om forslaget ikke skulle bli vedtatt som foreslått, har vi allerede fått en stor konsekvens i norsk leverandørindustri, en konsekvens som det vil ta tid å rette opp i – både fordi nye kontrakter må signeres, tillit og framtidstro må gjenoppbygges og fordi vi allerede har mistet viktig kompetanse i leverandørindustrien. En kompetanse som i flere tilfeller allerede er gått inn i Olje og gass. Vi stiller derfor spørsmålet på nytt helt til slutt: Har Regjeringen forstått den umiddelbare konkursrisikoen som nå seiler inn over norsk leverandørindustri til havbruksnæringen?
[1] MENON-PUBLIKASJON NR. 96/2022
