Med dette enkle grepet reduserte de predasjonsfaren etter fiskeutsett

Nyheter
1159

Oslomarka Fiskeadministrasjon (OFA) mener det i perioder er helt nødvendig med støtteutsettinger av fisk i Oslomarka. For å øke overlevelsen på fisk ved utsettingstidspunktet, har organisasjonen gjort en helt spesiell ting med fiskekarene.

I enden av veien skimtes settefiskanlegget til OFA. FOTO: Stian Olsen

iLaks står utenfor OFAs kontor og settefiskanlegg for ørret, som ligger i Sørkedalen, nordvest i Oslo kommune. Her, rett ved et populært turområde, driver den ideelle organisasjonen med kultiveringsarbeid. Totalt forvalter OFA mer enn 500 fiskevann med tilstøtende vassdrag fordelt på elleve kommuner i tre fylker.

OFA omsatte for rundt 4,8 millioner kroner i 2019, og salg av fiskekort er den viktigste inntektskilden. Ifølge årsberetningen for 2019 ble det solgt totalt 8.621 fiskekort. Da pandemien traff, tok salget seg kraftig opp, og i 2020 ble det solgt rundt 14.500 kort.

FOTO: Sharon Olsen

Etter en liten stund kommer Torjus Løyning Glestad (20) ut og ønsker oss velkommen. Han er en av seks personer i administrasjonen. Glestad, som er lærling og anleggsassistent, viser etter hvert vei til klekkeriet. Hver høst samler OFA inn vill stamfisk fra alle delene av Oslomarka, der det er et naturlig overskudd.

– Vi er nøye med å bruke litt melke fra veldig mange hanner til befruktningen for å få størst mulig genetisk variasjon, sier Glestad.

Inne på det lille klekkeriet er det totalt 16 renner.

– Siden vi legger inn såpass lite rogn, så bruker vi den gamle metoden med klekkerenner og egne kasser, og ikke skap med skuffer, sier Glestad, og legger til at de klekker på grunnvann, som holder en temperatur på rundt seks grader hele året.

Les også: – Jeg er den første lærlingen på Østlandet innenfor akvakultur

Saken fortsetter under bildet.

Torjus Løyning Glestad inne på klekkeriet. FOTO: Sharon Olsen

Malte om kar
Ørretrognen, som ble lagt inn i november, er nå flyttet over til karene i RAS-anlegget hvor den blir startfôret. I perioder er det også laks inne på anlegget, som senere settes ut i Akerselva.

Rognen skilles ut i egne kar etter hvilket område den stammer fra slik slik slik at yngelen blir tilbakeført til de vannene i det samme nærområde som har behov, opplyser Glestad.

Totalt befinner det seg nå 40.000 ørret i karene. Karvolumet på hele anlegget er rundt 64 kubikk.

– I år har vi ganske lite fisk. Grunnen til det er, at siden vi har renset anlegget helt, har vi valgt å starte litt rolig og bygge opp biofilteret slik at vi har kontroll på belastningen. Den har veldig god plass, og blir en veldig fin fisk, sier Glestad.

Det første man legger til merke til inne på startfôringsavdelingen er at karene består av ulike farger i bunnen. Dette er helt bevisst, ifølge Glestad. Da anlegget gikk over fra gjennomstrømming til RAS i 2015, oppdaget man nemlig noe spesielt.

Saken fortsetter under bildet.

FOTO: Sharon Olsen

– Da vi bygde om anlegget og fikk levert nye fiskekar, så tenkte vi ikke umiddelbart over at de nye karene var mye lysere enn de gamle. Det ble raskt tydelig at det var helt nødvendig å male de nye fiskekarene mørke. For det har vist seg i praksis at predasjonsfaren etter utsett reduseres betydelig ved å sette ut yngel fra mørke kar fremfor lyse kar. Vi har også observert ved forsøk inne i anlegget at dersom fisken får velge selv mellom å stå på mørke eller lyse felt i det samme karet, så velger de helst å stå på svart fremfor brunt eller grønt. Det virker å gi mindre stress, bedre vekst og bedre fiskevelferd å stå mørkest mulig, mener Glestad.

FOTO: Sharon Olsen

– Når fisken er stresset og sliten etter transport, så er predasjonsrisikoen klart størst like etter utsett i vannet. Vi observerte at pigmentfargen i skinnet til yngelen som hadde gått i lyse kar forble altfor lyse i felt. De endret ikke pigmentfargen hurtig nok, selv om bunnen de kom til var mørk. I Akerselva så vi i praksis hvordan hettemåkene plukket denne lyse yngelen. De hadde ikke en sjanse, fortsetter han.

Glestad forteller at når de malte de nye karene svarte, og overførte fisken fra et lyst kar, tok det opptil tre døgn før yngelen ble mørk nok til å gå i ett med den nye bunnfargen.

– I løpet av så lang tid vil selvsagt alle være spist i naturen. Etter at vi malte de nye karene har problemet med hettemåkene blitt eliminert. Fiskene endrer nå pigmentfarge svært raskt og går i ett med bunnen etter få sekunder, sier Glestad, som legger til at de også frakter fiskene fra anleggettil vannene i svart transporttank eller svarte bøtter, sier han.

Saken fortsetter under bildet.

FOTO: Sharon Olsen

– Nødvendig å styrke ørretbestandene
Ørreten, som nå står inne på anlegget, skal om få måneder settes ut i vannene i Marka.

– Fisken settes helst ut på forsommeren da det er mest næringsdyr som er tilgjengelige og aktive, sier Glestad.

Når fisken skal «hjem» til hvor den kom fra, settes et stort frivillighetsapparat i gang. Rundt 170 frivillige medlemmer, som er lommekjent i marka, hjelper til med å sette ut fisken. Disse er fordelt på på ulike lag i forskjellige områder. Når medlemmene ankommer settefiskanlegget, telles fisken og pakkes i riktig mengde i poser, som deretter fylles opp med oksygen og kaldt vann.

Torjus Løyning Glestad og driftssjef Dag Øivind Ingierd. FOTO: Sharon Olsen

– Posene merkes med hvilket vann de skal til. Så blir fisken båret av frivillige i ryggsekker til vannene, sier Glestad.

Gjestad forklarer hvorfor OFA driver med kultiveringsarbeidet.

– Det var tidlig klart at det i dette tett befolkede området var nødvendig å styrke ørretbestandene for å opprettholde et attraktivt fiske for allmenheten. Alle gyte og oppvekstbekker i området er selvsagt fra dag en blitt kultivert med habitatforbedrende tiltak for å øke den naturlige rekrutteringen. Vedlikehold av disse pågår kontinuerlig. Likevel er rundt halvparten av vannene iblant avhengig av støtteutsettinger for å opprettholde et bærekraftig overskudd å høste av. De store elvene har utfordringer som demninger, regulering, samt spor av gammel tømmerfløting. I mindre bekker så er det ofte bunnfrysning eller uttørking som er begrensende faktorer. Innført svartelistet mink tar ekstremt med ungfisk og gytefisk i disse små bekkene. For at det skal være et godt fiske har løsningen vært å ta ut overskuddsrogn fra noen vann, klekke ut disse, og så tilbakeføre den yngelen til nabovann som har behov, sier han.

Kritikk
Ikke alle er imidlertid enig med OFAs kultiveringsvirksomhet. En av disse er Lars Nilssen, som står bak bloggen LarsogLars. Nylig publiserte nettstedet et kritisk innlegg om OFA, som blant tok opp en betent personalsak, som er på vei inn i retten.

«Dagens OFA-ledelse spiller et høyt spill. Oppsigelsen og det kommende rettslige etterspillet kan fort få konsekvenser de ikke har vært bevisst, uansett utfallet i arbeidsretten. Det er nemlig ingen selvfølge at fiskeforvaltningen av Oslomarka fortsatt skal organiseres slik den har vært siden krigen», skriver blant annet Nilssen i innlegget.

Så skarp var kritikken, at styret i OFA, valgte å gå ut med en pressemelding i forrige uke.

– Administrasjonen i OFA har ingen kommentarer til Lars sitt blogginnlegg som omhandler en pågående personalsak.  Vi har derimot et behov for å gi alle som leser denne bloggen en faktabasert oversikt over OFAs kultiveringspraksis i Oslomarka, het det i pressemeldingen, som i sin helhet kan leses her.

FOTO: Sharon Olsen

Vil ikke forveksles med vanlig oppdrett
Tilbake på settefiskanlegget forteller Glestad hvorfor OFA valgte å gå fra gjennomstrømming til RAS.

– Frem til 2015 var det et gjennomstrømningsanlegg, som benyttet vann fra den lokale elva som renner gjennom et jordbruksområde. Med klimaendringen og stadig oftere flommer på den kalde tida, ble det for store utfordringer med å holde vannet rent nok. Derfor ble det bygget et lite RAS-anlegg som sikrer rent vann, nok vann og riktig temperatur.

Alt har imidlertid ikke gått helt smertefritt med RAS. For et par år fikk OFA utfordringer med selvrenseevnen til anlegget, som ikke fungerte optimalt. Det ga til slutt dårlig vannkvalitet, som igjen ga ulike naturlige sekundæreffekter.

– Etter noen sesonger var det nødvendig å gjøre noen justeringer på diverse pionerløsninger for å sikre bedre flow og selvrensing av systemet, sier Glestad.

iLaks har tidligere skrevet om fallgruvene for oppdrett i RAS-anlegg. Ting kan gå veldig galt kjapt i RAS-anlegg, og den store risikoen er såkalt H2S, den ekstremt giftige gassen hydrogensulfid. Derfor er det en stor fordel at Glestad faktisk bor få meter unna settefiskanlegget.

– Hvis det skulle skje noe på anlegget, for eksempel en alarm, pumpe stopper eller strømbrudd, så er vi alltid i nærheten slik at vi kan gjøre tiltak så fort som mulig. Den som har vakt må til enhver tid være tilgjengelig på telefon og maks en time fra anlegget, sier Glestad.

For Glestad & Co. hos OFA er det imidlertid viktig å trekke et klart skille mellom hva organisasjonen driver med kontra hva som skjer på et vanlig settefiskanlegg i oppdrettsnæringen.

– Poenget er å drive støtteutsettinger i vann hvor rekrutteringen er for liten. Det er en helt avgjørende forskjell fra et oppdrettsanlegg som avler på tam stamfisk for å produsere mat. Oppdrettsfisk skal aldri ut i naturen, avslutter han.

FOTO: Stian Olsen