Med så mye ubrukt sjøareal langs norskekysten kombinert med en råsterk etterspørsel etter oppdrettsfisk, bør den neste regjering kjenne sin besøkelsestid.
Etter å ha fått god tid til å studere norskekysten de siste ukene, er jeg blitt enda mer skråsikker i min sak: Det er rikelig av plass og lokaliteter til en vesentlig økning i oppdrettsproduksjonen. Også innaskjærs. Særlig gjelder det i våre nordligste fylker.
Ta kysten i bruk: Skap verdier, arbeidsplasser, skatteinntekter og bygg samfunn. Ja, lys i husan, som den tidligere fiskeriminister og nåværende nestleder i Arbeiderpartiet Helga Pedersen lovet.
De siste åtte år har fra regjeringens side likevel vært en periode med fokus på lus, rømming og miljøvern. På oppsiktsvekkende vis er oppdrettsnæringen plassert i miljøverstingbåsen sammen med gruvedrift, smelteverk og gasskraftverk. Industrien har blitt skjøvet til side. Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansens rolle som oppdretter og habilitetsdiskusjonene dette har avstedkommet synes å ha vært en klamp om foten for næringsutvikling. Det har blitt trykket relativt sett få nye konsesjoner, etter at Høyres fiskeriminister Svein Ludvigsen skrotet fôrkvotene og la til rette for økt produksjon via det mer fleksible MTB-systemet.
Nå er lusetallene lave og laksemarkedet skriker stadig høyere etter mer fisk. Samtidig er det vanskelig å se hvor produksjonsøkningen skal komme fra. Her må sjømatnasjonen Norge være sitt ansvar bevisst og samtidig gripe de forretningsmessige mulighetene dette byr på. Det er grunn til å håpe på en mer offensiv næringspolitikk på dette feltet fra og med neste stortingsperiode.
