Lusegrensen for tillatelser med kapasitetsøkning

Betraktninger om lusegrensen til tillatelser med fem prosent kapasitetsøkning, og et blikk på tilsynsmyndighetens oppfølging av lusegrenser. 

Tidligere i vinter forklarte jeg hvorfor det etter mitt skjønn ikke gjelder en særskilt lusegrense i driftsfasen til de grønne tillatelsene. Jeg avsluttet artikkelen på følgende måte:

«For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at grønne tillatelser og kommersielle tillatelser som er tildelt femprosentøkning etter forskrift om auke av maksimalt tillaten biomasse for løyve til akvakultur med laks, aure og regnbogeaure i 2015, er underlagt en egen, særskilt lusegrense.»

Fakta

Artikkelforfatteren arbeider som advokatfullmektig i Simonsen Vogt Wiig, og har tidligere arbeidet i Fiskeridirektoratet region Nord, hvor han hadde ansvar for havbruksrettslige problemstillinger.

Etter interesse ønsker jeg å utdype hva jeg mente med dette, og jeg bruker samtidig anledningen til å rette perspektivet mot tilsynsmyndighetens oppfølging av lusegrenser.

Fem prosent kapasitetsøkning
Nærings- og fiskeridepartementet besluttet i 2015 å gi tilbud om fem prosent økning av maksimalt tillatt biomasse (MTB) for tillatelser til oppdrett av laks, ørret og regnbueørret.

Til grunn for biomasseøkningen fastsatte departementet forskrift om auke av maksimalt tillaten biomasse for løyve til akvakultur med laks, aure, regnbogeaure i 2015 (Forskriften). Gjennom Forskriften fikk tillatelsesinnehaverne anledning til å tildeles fem prosent ekstra biomasse til eksisterende tillatelser.

De tillatelsesinnehaverne som fikk tildelt kapasitetsøkning forpliktet seg til at det «heile tida [skal] være færre enn 0,2 vaksne holus av lakselus […] i gjennomsnitt per fisk» per lokalitet som er «knytt» (Forskriften § 7 andre ledd) eller «knytte» (Forskriften § 7 fjerde ledd andre setning) til akvakulturtillatelser med fem prosent kapasitetsøkning.

I motsetning til de grønne tillatelsene gjelder det altså en særskilt lusegrense for tillatelser med kapasitetsøkning. Begrepene «knytt» og «knytte» taler imidlertid for at den særskilte lusegrensen kun gjelder på de lokalitetene tillatelsene er klarert på, og ikke på de lokaliteter tillatelsens biomasse kun benyttes på gjennom et biomassetak.

Sanksjoner og tilsynsmyndighetens oppfølging av lusegrensene
Dersom den særskilte lusegrensen overtres kan tilsynsmyndighetene gi pålegg og tvangsmulkt (fram til lusegrensen overholdes), gjennomføre administrativ inndragning, ilegge overtredelsesgebyr og trekke kapasitetsøkningen tilbake. Så vidt jeg vet har denne myndigheten aldri blitt brukt.

Lusegrensen på 0,2 er uten tvil vanskelig å overholde, spesielt i høstsesongen. Det var forventet at overtredelser ville oppstå, og for å sikre at forutsigbart reaksjonsmønster utarbeidet departementet en reaksjonsstige (høringsnotatet side 6).

Oppdrettere er pålagt å rapportere ukentlig om lusesituasjonen på sine lokaliteter, Mattilsynet kan telle lus på sine tilsyn, og lusetallene er i tillegg tilgjengelige på Barentswatch.

På tross av at lusedata er tilgjengelig for tilsynsmyndigheten og på tross av at departementet ga tilsynsmyndigheten klare instrukser for hvordan deres myndighet skal utøves finnes det ikke – etter min kunnskap – noen tilfeller av at Mattilsynet har reagert på overtredelser av den særskilte lusegrensen.

Den egentlige årsaken til dette antar jeg ikke å være at alle næringens aktører alltid overholder den særskilte lusegrensen – noe et raskt søk på barentswatch.no ser ut til å bekrefte – men derimot at Mattilsynet (i full åpenhet) kun fører tilsyn med om den ordinære lusegrensen etter Forskrift om bekjempelse av lakselus i akvakulturanlegg § 8 er overholdt. Det finnes med andre ord ingen tilsynsmyndigheter som i dag fører tilsyn med den særskilte lusegrensen.

Dette er betenkelig, ettersom tilsynsmyndigheten ikke har rettslig adgang til å utøve skjønnsfrihet i spørsmålet om sanksjon bør pålegges eller ikke. Slik forskriftenes § 9 og instruks fra departementet er angitt i høringsnotatet, skal reaksjonene pålegges.

Næringens aktører er avhengig av forutsigbare rammevilkår. Dagens situasjon, hvor tilsynsmyndighetens praksis ikke synes å samsvare med kravene i regelverket, er alt annet enn forutsigbar. Næringens aktører bruker mye tid og ressurser på å etterkomme myndighetens krav, men disse bestrebelsene fremstår som nokså bortkastet all den tid tilsynsmyndigheten ikke håndhever kravene.