Fiskeridepartementet benyttet seg av et gammelt PR-triks, da det onsdag ettermiddag sendte ut en pressemelding som åpner for at ett eneste selskap kan eie inntil 40 prosent av produksjonskapasiteten i lakseoppdrettsnæringen.
Det er ett av de eldste triksene i PR-håndboken: Send ut dårlige nyheter etter avisenes deadline, fredag kveld eller før helligdager. Og håp på at det går fort over eller overskygges av andre, mer fordelaktige saker.
Onsdag ettermiddag, mens mange forberedte seg på tidlig hjemreise før Kristi Himmelfartsdag, kom pressemeldingen. Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen foreslo, ikke helt frivillig, at ett selskap skal kunne eie inntil 40 prosent av Norges oppdrettsnæring. Innenfor dagens produksjonskapasitet og MTB-regime, betyr det at én aktør kan stå bak produksjon av en halv million tonn laks i norske fjorder. Eventuell oppdrettsproduksjon utenfor landets grenser kommer i tillegg.
I praksis er det kun ett norsk oppdrettselskap som opplever eierskapsreglene som en reell beskrankning, og det er Marine Harvest.
Forslaget, la oss kalle det Lex MHG, er en naturlig konsekvens av EØS-avtalen. Det er styrt av Brüssel-direktiver og i tråd med Europas fire friheter – fri flyt av personer, varer, tjenester og kapital (ifølge Roma-traktaten). Nå skal saken først på høring, men mye skal til for å stoppe forslaget.
Dette er definitivt ingen stemmesanker av en sak for den rød-grønne regjeringen. At den enkeltpersonen som i størst grad kan utnytte dette forslaget er en skatteflyktning og skipsreder – i tradisjonen til størrelser som Anders Jahre og Hilmar Reksten – svir nok ekstra ille i Regjeringskvartalet.
