Med hjelp av nyutviklede genverktøy og egen smittemodell for lus, kan forskere ved matforskningsinstituttet Nofima identifisere hvorfor noen laks er mer motstandsdyktige mot lus enn andre.
– Metodene er basert på mikromatriser som gjør det mulig å studere tusenvis av genuttrykk samtidig, forteller seniorforsker Aleksei Krasnov i Nofima innen Akvakultur. Han leder arbeidet med å analysere fiskens genuttrykk.
Målet med forskningen er å forstå hva genene kan fortelle om fiskens helse, og å identifisere forskjeller i genuttrykk hos frisk kontra syk fisk, skriver Nofima på sin hjemmeside.
I dag behandles lakselus stort sett med at fisken får medisiner, samtidig er det et sterkt ønske om biologiske metoder, slike som bruk av for eksempel leppefisk og avl på fisk med økt motstandsdyktighet mot lus.
– Før vi gjorde analysene av genuttrykk visste vi ikke hvorfor noe fisk var mer eller mindre motstandsdyktige mot lus, sier Krasnov.
Nå har han funnet det genetiske svaret på hvorfor noen laks blir lettere smittet av lakselus enn andre. I arbeidet med å identifisere hvilke gener som styrer laksens motstandsdyktighet mot lus, gjennomførte forskerne smitteforsøk. Det innebærer å ta prøver av fisk, så smitte fisken og deretter ta nye prøver, for å kartlegge hvilke gener som endrer uttrykk.
Smittemodellen som er benyttet i forsøket har Nofima etablert ved Havbruksstasjonen i Tromsø (HiT). Arbeidet med utviklingen av denne modellen har pågått over en periode på cirka to år.
– Det er utført flere pilotforsøk for å finne optimale betingelser for ulike forsøksoppsett med lakselus. Vi har ved stasjonen en egen laboratoriestamme for lus, der vi høster eggstrenger og utvikler smitteklare kopepoditter i rett størrelse, sier forsker Mette W. Breiland.
Kopepoditt er det første lavrestadiet i utviklingen til voksen lus. Da er den 0,7 mm lang, og det er i dette stadiet den fester seg til laksen.
Før forskerne flyttet, samlokaliserte og smittet laks fordelte de fiskene i tre grupper. Den ene gruppen fikk fôr tilsatt kjønnshormonet testosteron og den andre østrogen. Den tredje gruppen var en kontrollgruppe.
– Det viste seg at laks som fikk østrogen var langt mer motstandsdyktige mot lus, og analysene av genenes uttrykk viste oss hvilke gener som er viktige for nettopp å øke denne motstandsdyktigheten, sier Krasnov.
Det finnes imidlertid mange grunner til at det aldri vil bli aktuelt å gi fisken østrogen for å øke motstandsdyktigheten. Grunnene er dels etisk og dels kommersielt begrunnet. Hvis fisken får østrogen vil den bli tidligere kjønnsmoden, og det er en uønsket effekt.
Kjønnshormonene ble kun brukt som hjelpemiddel for å se hvilke gener som endret uttrykk, og det er disse endringene i genuttrykkene som kan brukes til å si noe om hvilke gener som bidrar til å øke motstandsdyktigheten mot lakselus.
