Det blåser nordavind fra alle kanter. Denne sommeren har riksmediene virkelig fått vann på møllen i kampen om oppdrettsnæringens renommé.
* Årlig rømmer 200 millioner laks
* Overfylte oppdrettsanlegg med mærer på størrelse med svømmebasseng
* Overforbruk av antibiotika
* Kan være helseskadelig
* Farlig for barn og gravide
* Proppet av miljøgifter
* Skandaløse produksjonsforhold
* Tømmer havet for fisk og elvene for villaks
* Kloakk fra 11,9 millioner mennesker
Ytterliggående miljøvernere som sannhetsvitner. Da kan det ikke være tvil om at det stemmer. Som regel er det en løsning som tryller bort alle problemer: Lukkede anlegg.
Det er ikke måte på hvilke påstander som har fått spalteplass de siste par måneder. Å stå opp mot dette fortoner seg for mange som en en kamp mot vindmøller. Men kampen om omdømmet er ikke bare en kamp om hylleplass for laksen. Det er fundamentalt sett en kamp om tillit. Hvem vi tror på. Hvem nabokonen, postbudet, kommunepolitikerne og fotballtreneren tror på. Hvem opinionen tror på.
Offentlig administrasjon og tillitsvalgte legger, på vegne av opinionen, rammebetingelsene til den viktigste fremtidsnæringen for norsk industri. Det er en viktig kamp. Frustrasjon eller ikke. Det er en kamp oppdrettsnæringen ikke kan gi opp.
Heldigvis innser rikspolitikerne, særlig nå i valgkampen, at oppdrett og villaks ikke er et enten eller, men et både og. Om de gjør det etter vi har gått til valgurnene i september, vel, det får vi vente å se.
