NRK forteller idag at palmeolje inngår som viktige ingredienser i kraftfôr til kyr, geit og sau. Hovedankepunktet til kritikerne er hensynet til regnskogen. Når kommer sporbarhet og mattrygghet i fokus også i landbruket?
For et par år siden var det smørkrise i Norge. Manko på bordsmør satte i gang den reneste hamstring. Julen var i fare. Dette kunne vi ikke ha noe av, og i hvert fall ikke risikere å oppleve igjen.
For å møte den økende etterspørselen etter smør, har stormeieriet Tine valgt å øke fettprosenten i melken. Til dette brukes nå palmeolje i kraftfôret. Det er inntil 3,9 prosent vegetabilsk fett i Felleskjøpets blandinger til drøvtyggere, hvorav palmefettsyrene er den viktigste delen, melder NRK.
Det har Tine og fôrprodusent Felleskjøpet unnlatt å informere om, sier flere melkebønder NRK har vært i kontakt med. De får støtte fra Merete Furuberg, leder i Småbrukarlaget, som sier at de ikke kjenner til bruken av palmeolje i kraftfôr.
Men dette står knapt til troende. I så tilfelle må sporbarhet løftes flere hakk på agendaen blant norske bønder.
Kritikernes hovedanliggende er at palmeoljeproduksjon fortrenger regnskog, hovedsaklig i Indonesia og Malaysia. Men saken bereder også grunnen for flere oppfølgningsspørsmål:
Hvilke andre vegetabilia brukes i kraftfôr til norsk kjøttproduksjon? Er bøndene kjent med disse? Hva så med spørsmål om mattrygghet? Hvor mye plantevernmidler og andre miljøgifter brukes i produksjonen av disse vegetabilske råvarene? En ting er meieriprodukter; men hvor mye av miljøgiften akkumuleres i dyrets kjøtt og fett?
Spørsmålene er betimelige, ettersom kyr, sau og geit er blant de mest ineffektive dyr i sin konvertering av fôr til kjøttvekt. Den såkalte fôrfaktoren er 8:1. De forbruker mye fôr. Og kjøtt- og meieriprodukter er da også noe av det vi spiser mest av her til lands.
For observatør fra en næring som fiskeoppdrett, med en fôrfaktor på blodeffektive 1,2-1,3, er det oppsiktsvekkende å lese at bøndene ikke en gang er kjent med hvilke ingredienser som inngår i fôret. Det er også verdt å merke seg at riksmedienes bekymring i forhold til fôrkonsum så langt ikke har beveget seg særlig inn på spørsmål om miljøgifter og mattrygghet i kraftfôret.
Mens norsk oppdrettsnæring finstuderes med lupe og kritiseres i norske medier nærmest hver dag, vet altså ikke norske bønder hva som inngår i fôret til kyrne i fjøset. All den tid norske forbrukere spiser vesentlig mer kjøtt, ost, yoghurt, melk og fløte enn oppdrettslaks, bør sporbarhet og mattrygghet også her påspanderes atskillig mer bevissthet og spalteplass.
