De siste 15 år har Norge tredoblet sin lakseproduksjon. Gitt næringens omdømme og politiske posisjon; er det realisme i en spådom om en ny tredobling de neste 15 år? Eller vil konsesjonærene spille rollen som kraftselskapene og tungindustrien har gjort i Norge de siste tiårene?
Det er ikke mer enn 110 år siden. Et Norge i støpeskjeen som industrimakt. Landet var enda ikke fri fra sine svenske koloniherrer, men firma som Norsk Hydro, Union og Elkem hadde allerede startet arbeidet med å søke konsesjoner for å temme fosser, legge vannfall i rør og produsere kraft til produksjon av lettmetall eller papir. Selv om investeringene var tunge, og ble finansiert av utenlandsk kapital i et lutfattig Norge, kastet de godt av seg. Vannkraft la grunnlaget for en rekke industrisamfunn, som Drammen, Sarpsborg, Sauda, Tyssedal, Odda, Høyanger, Årdal og Sunndalsøra.
Investeringene i demninger, rørgater og turbiner ble gjort med lang horisont. I takt med stigende kraftpriser ble investeringene svært så lønnsomme. De solide investeringene i infrastruktur holder seg godt i dag, over hundre år seinere. Kraftkonsesjonene er gullkantede papirer. Ekstra verdifulle er de nok også fordi den politiske motstanden mot stadig nye kraftutbygginger vokste seg stor. Naturvern gjorde seg stadig mer gjeldende på 60- og 70-tallet, og mange av oss husker den voldsomme motstanden mot utbyggingen av Alta-vassdraget for drøyt 30 år siden. Idag er ikke svære kraftutbygginger noe dagligdags tema på rikspolitikernes agenda. De er lønnsomme, javisst, men er politiske krevende å banke gjennom.
De siste 15 år har Norges lakseproduksjon blitt tredoblet. Lønnsomheten i næringen er særdeles god, ikke minst drevet av en slank tilbudsside. Neste uke skriver vi oktober. Midt på høsten, og lakseprisen ligger midt på 30-tallet. Den skulle nå være på sitt laveste i løpet av året. Fremfor alt illustrerer dette et entusiastisk og sultent marked, men også et skrikende behov for ny produksjonskapasitet.
I likhet med kraftbransjen er lakseproduksjonen underlagt et konsesjonsreglement og er et politisk anliggende. Et annet likhetstrekk med kraft og energibransjen er at etterspørselssiden er raskt økende.
Hva så med de neste 15 år? Kan en regne med en ny tredobling i produksjonen? Vil Norge produsere 3,5 millioner tonn oppdrettslaks i 2028?
Jeg ville ikke satt penger på det. Ikke bare møter en motstand på hjemmebane, med stadig mer motstand fra villakslobby, naturvernere og politikere, flaskehalsene er også andre steder. Knapphet på marint råstoff til fiskefôret er en kilde til bekymring. For all del, det går an å vanne ut marint råstoff og lage en stadig mer vegetarisk laks, men dette kan også forringe laksens egenart, smaksopplevelse og markedsposisjon.
Fremveksten og diskusjonen rundt landanlegg for produksjon av laks er i seg selv et tegn på økt tro på beskrankninger på tilbudssiden og vedvarende høye laksepriser. Produsentene av landanlegg hevder de kan legge til rette for produksjonskostnader langt ned på 20-tallet, men har i høyeste grad bevisbyrden på sin side.
Kanskje oppdrettskonsesjonærene anno 2028 heller er som de store kraftselskapene. Innehavere av rettigheter til å trykke penger, men der industriens rolle spiller en mindre rolle enn den kunne ha gjort?
Med en borgerlig regjering på vei inn i regjeringskvartalene er kanskje næringsoptimistene i flertall idag, men regjeringskameratene har så langt ikke gitt konkrete signaler om veien videre for lakseproduksjonen. Statistisk sett er også oddsene for gjenvalg og fornyet tillit til en borgerlig regjering i 2017-valget beskjedne.
