I Solberg-regjeringens flunkende nye politiske plattform legges det ikke bare til rette for nye konsesjoner, men også vekst gjennom økt volum til de oppdretterne som har bygget næringen. Med det siste viser de nye regjeringspolitikerne både kunnskap og klokskap.
De siste åtte år har den rødgrønne regjeringen lagt til rette for en heller beskjeden vekst i Norges havbruksnæring. Volumveksten som har skjedd i perioden har i stor grad vært fruktene av det politiske arbeidet nedlagt av tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen (H). De gangene Stoltenberg-regjeringen har gjort grep for å øke lakseproduksjonen, har det stort sett skjedd ved å trykke nye konsesjoner.
For en rødgrønn regjering opptatt av inntektsutjevning, fordelingspolitikk og nyrekruttering til næringen, har det vært politisk tungsolgt å premiere de eksisterende oppdrettsmillionærene. Da har det vært mer spiselig og politisk sett gangbar mynt å dele ut nye konsesjoner, til sterkt rabatterte priser, ved regulære skjønnhetskonkurranser. Ofte til ubeskrevne blader med dyktige søknadsskribenter og politisk korrekte visjoner.
Imidlertid har det vist seg at de aller fleste av de konsesjonene som er blitt delt ut de siste to valgperioder har blitt raskt videresolgt, med heftige milliongevinster, til store oppdrettsaktører. Ikke rent sjelden har det også vært konstruert avtaler der storoppdrettere har bidratt til finansieringen av de nevnte selskapene også.
For det er ikke til å legge skjul på at dette er en kapitalkrevende virksomhet. Å fôre opp en enkelt matfiskkonsesjon koster mellom 20 og 30 millioner kroner, i vesentlig grad i utstyr, smolt og fiskefôr. I tillegg kommer prislappen for en ny konsesjon, som i et fritt marked koster opp til dobbelt så mye. Skal en investere i fôrflåte blir det fort nye 20 millioner kroner. Dette er ikke en næring for ungdom og sjarkredere. Dette er storindustri.
Foruten tunge kapitalutlegg er lakseoppdrett også beheftet med betydelig risiko. Fra klekking av rogn til slakting av matfisk går det over to år. I denne perioden er det utelukkende utgifter – ingen inntekter. Og den underliggende lakseprisen kan svinge med flere tikronere per kilo. Risikoelementet alene er et godt argument for at eksisterende og profesjonelle konsesjonærer bør være tagere av nye konsesjoner eller produksjonsvekst.
Oppdrett av laks og ørret er en ung næring. Det er ikke mer enn 42 år siden den første høykvalitetslaksen ble sløyd på vestsiden av Sotra. Frem til 1991 var det i utgangspunktet ikke anledning til å eie mer enn én matfiskkonsesjon per mann.
De som idag, 22 år seinere, sitter på flere konsesjoner er de som over tid har vist seg som de mest tilpasningsdyktige, kompetente og seiglivede eiermiljøene. De som over tid har vist evner til å håndtere alle utfordringer; politiske, forvaltningsmessige, markedsmessige, finansielle og biologiske som næringen har vært utsatt for. At disse sliterne, gründerne, nybrottsarbeiderne og profesjonelle storkonsernene premieres er ikke bare på sin plass som et skulderklapp for det håndverket som er nedlagt for å utvikle næringen fra null til 40 milliarder kroner. Det er også et riktig valg av de flinkeste og mest kompetente fagfolkene til å ta landets nest viktigste eksportnæring et steg videre.
