Kjøper seg goodwill

444

Mens Stavangers eiendomsmarked de siste to tiår har blitt mangedoblet i verdi, har Cermaq eid en tomt 40.000 kvadratmeter. Med egen kai – midt i sentrum. Cermaqs forventninger til salgspris var med rette høye ved salget av Stavanger Havnesilo. Men den politiske prisen ble til slutt for drøy.

Byens eiendomsmeglere hadde forlengst tatt av. De 50 meter høye kornsiloene, et landemerke i oljebyen, kunne gi rom til 660 leiligheter, hadde de regnet seg frem til. Det heftigste eiendomsprosjektet på lang tid.

Budene strømmet inn. Og så kom tilslaget: 49 millioner kroner.

Såvidt en dobling av pengene etter å ha eid Stavanger Havnesilo i 19 år. 19 år i den største eiendomsboomen i nyere norsk historie. For en tomt midt i Stavanger, byen der boligprisene har løpt raskest av alle norske byer de siste to tiår.

Hvordan kan det ha seg at Cermaqs ledelse valgte å selge ut en eiendom som kunne sikre eiendomsutviklere kremtomter og selskapets aksjonærer et nytt kontantutbytte?

Kommentar: Aslak Berge
Kommentar: Aslak Berge

Jo, Cermaq selger seg ut av et etterhvert økende betenkt politisk problem.

Hylekoret, ledet av revolverjournalister i Nationen støttet av bondeorganisasjoner, naturvernere, ungdomspolitikere og Senterparti-topper, nådde etterhvert så høyt desibel at det var uakseptabelt for Cermaq. Ikke for nødvendigvis for Cermaqs ledelse, men for selskapets styre og eiere. Cermaq er 59 prosent eid av den norske stat, representert ved Næringsdepartementet. Det kan påvirke beslutningsprosessene.

Etter at Senterungdommen, SU, KrFU, Grønn ungdom, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Miljøpartiet de grønne og Natur og ungdom varslet demonstrasjon mot Cermaqs beslutning om å selge Stavanger Havnesilo, var begeret mer enn fullt nok. Med et folkeopprør på trappene ble det etterhvert åpenbart at dette ikke var noe statsdominerte Cermaq kunne leve med.

Det burde være åpenbart for de fleste at det å eie et beredskapslager for korn, 1.500 kilometer fra firmaets nærmeste oppdrettsanlegg, ikke var noen opplagt eieroppgave for havbrukselskapet Cermaq. Det var kort og greit ikke selskapets oppgave. Det er ikke et børsnotert oppdrettselskaps anliggende å sørge for og ta ansvar for landets kriseberedskap for korn.

Samtidig er det både forståelig og lett å se at Cermaqs ledelse kunne bli fristet av å selge ut kremtomten til en av Stavangers oljedopede eiendomsbaroner. I følge Nationen skal Cermaq ha uttrykt et håp om å få et tresifret millionbeløp fra salget av kornsiloene. Med det bakteppet er 49 millioner kroner oppsiktsvekkende lavt.

Men resultatet ville ikke være til å leve med. Ikke med Cermaqs eierstruktur. Cermaq ville sitte igjen med Svarte-Per i opinionen, stemplet som griske kapitalister og spekulanter. Og regjeringen, som ikke akkurat surfer på stigende meningsmålinger for tiden, ville servere opposisjonen en lissepasning.

Sett i det lyset er det forståelig at Cermaq valgte den mest hensiktsmessige og behagelige utvei – nemlig å selge ut kornsiloene til Felleskjøpet til en rabattert pris. Det er også en pris Næringsdepartementet kan leve med.