Med fjorårets ti ILA-utbrudd, har det ikke vært registrert flere utbrudd i Norge siden 2008. Av de ti var åtte i Nordland. Det mest bekymringsfulle er imidlertid at Veterinærinstituttet ikke vet hvor smitten kommer fra.
I 2013 ble det påvist ti utbrudd av ILA, hvorav åtte i Nordland, et i Troms og et i Sogn og Fjordane. Dette er en ikke ubetydelig økning fra i fjor da det kun var to utbrudd i Møre og Romsdal. Selv om denne utviklingen har gått i feil retning, er det foreløpig langt igjen til det omfanget ILA hadde da den truet næringens eksistens, skriver Veterinærinstituttet i Fiskehelserapporten 2013.
Det mest bekymringsfulle er at en i mange av utbruddene i 2013, ikke vet hvor smitten kommer fra, og at ILA kan starte svært snikende. Det er derfor all grunn til å overvåke sykdomssituasjonen nøye, og øke kunnskapen om hva som leder til stadig nye utbrudd, heter det videre.
En del av utbruddene i Nord-Norge startet med lav dødelighet. Det kliniske sykdomsbildet utløste ikke ILA-mistanke, men var rettet mot andre sykdomsproblemer. Først gjennom histologiske undersøkelsene ble det avdekket vevsforandringer som pekte mot ILA. Dette ble bekreftet ved virologiske undersøkelser.
Sykdomsforandringene ved disse utbruddene er en påminnelse om at ILA kan ha flere manifestasjoner. Sykdomsmanifestasjonene har imidlertid alltid sin bakgrunn i at ILA rammer blodkarssystemet og gir anemi. I en rekke av de smittede anleggene er fisk med klinisk ILA slaktet ut, mens resten av fisken har blitt fôret opp til slakteklar størrelse.
Av utbruddene i 2013 kan tre knyttes til horisontal kontakt med nærliggende anlegg med pågående
ILA-utbrudd. For sju av utbruddene er det ikke påvist kontakt til kjente smittede anlegg. Disse representerer derfor tilsynelatende isolerte utbud, og kan skyldes et ukjent smittereservoar eller at det har oppstått nye virulente varianter. Hypotesen er at en lavvirulent variant av ILA-virus (HPR0) muterer til en virulent variant av ILA-virus (deletert eller HPR). For å forstå mer av smitteveiene, og om mulig gradere «farligheten» av ulike virusvarianter, trenger vi bedre kunnskap om HPR0 og hvilke faktorer som gjør at den eventuelt endrer seg til virulent ILA-virus, står det videre.
Veterinærinstituttet er klare på hvordan en kan bekjempe virulente virus.
Generasjonsskille og brakklegging er viktige virkemidler for å avbryte utvikling av virulente virus som ILA-HPR. Hvordan dette kan optimaliseres og hvilke mekanismer som påvirker utvikling av HPR0 til ILA-HPR, har vi mangelfull kunnskap om. OIE skiller nå mellom lavvirulent ILA-HPR0 og høyvirulent ILA-HPR. Begge genotyper er likevel listeført og det er mulighet til å søke fristatus for HPR0. Årsaken er at tilstedeværelse av HPR0 er antatt å øke muligheten for utvikling av ILA-HPR. Frihet fra ILA-HPR0 må dokumenteres ved omfattende overvåkningsprogram, står det videre i rapporten.
Når det gjelder sykdomssituasjonen internasjonalt, er det rapportert et par ILA utbrudd
fra Chile og Canada med høyvirulent ILA-HPR. Den lavvirulente varianten, ILA-.HPR0, er vanlig forekommende i Skottland, Færøyene, Canada, USA og Chile.
