Kinas siste forhandlingsutspill i den diplomatiske striden med Norge viser en ny og uforsonlig linje. En linje som ikke gir utenriksminister Børge Brende og regjeringen et reelt valg.
NRK melder at det har vært møter mellom kinesiske diplomater og norske myndigheter i Oslo. Der har kineserne blant annet krevd at Norge garanterer at ikke flere kinesiske opposisjonelle vil få Nobels fredspris. Videre vil Kina ha en garanti fra regjeringen i Norge om at den aldri vil gratulere en fremtidig, kinesisk fredsprisvinner som er mot myndighetene, melder NRK og viser til kilder som står nær landets øverste ledere.
Kravene fra det kinesiske politbyrået er overveldende. De står knapt til troende.
Tidligere i vår var jeg i Vietnam, og kom da i prat med en politisk opposisjonell. Han var, som blogger under falskt navn, aktiv i undergrunnskampen for et friere Vietnam.
– Alle mediene her er kontrollert og eid av staten. Vi har ikke rett til forsamling. Regimet tillater oss ikke møter med mer enn fem mennesker. De er strengere enn (den gamle kolonimakten) Frankrike – de tillot møter med åtte mennesker, sa han oppgitt.
Han var realist, og trodde ikke på noen revolusjon i landet.
– Det har ingen hensikt å starte en revolusjon, da blir vi kun invadert av Kina. Kina er som en bøllete storebror for oss. De holder oss nede, sa han.
Rollen og taktikken som bølle er ikke ukjent, en kan få tilsvarende svar fra naboene i Taiwan, Filippinene og til og med Japan (selv om det økonomiske og politiske styrkeforholdet her er jevnere fordelt).
Med utenforlandet Norge kjører mektige Kina splitt og hersk. Beijing stiller krav som ikke kan innfris. De er ute etter å ydmyke Norge, la Norge tape ansikt. Det er det verste en kan gjøre overfor en kineser.
Etter fire år med furting, er det ingen tegn til tøvær fra øst.
Men selv om Norge er en liten åpen økonomi og Kina spiller en stadig viktigere rolle i verdensøkonomien, står ikke Norge på noe vis i noe avhengighetsforhold til Kina.
Børge Brende (H) hadde ikke spesielt gode kort på hånden, da han tok over utenriksdepartementet i høst. Han proklamerte tidlig at arbeidet med å normalisere forholdet til Kina var hans viktigste oppgave. Med den nye dreiningen i samtalene trengs nå ikke bare gode diplomatiske kort, det trengs helt nye kort.
Kina viser fremfor alt en fundamental og hoderystende mangel på forståelse for ytringsfrihet.
I et medieskapt tabloid valg mellom laks eller menneskerettigheter, er valget lett. Selv ikke den ivrigste lakseeksportør kan akseptere Kinas siste utspill.
Men er det noe den moderne historie i Kina har lært oss, så er det at styresmaktene i Beijing er pragmatiske. Den ideologiske arkitekten til det moderne Kina, Deng Xiaoping, sa det slik: «Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus».
Tiden leger visstnok alle sår. Kina vil, over tid, ikke kunne stoppe sine stadig rikere innbyggere fra å kunne nyte sashimi av blodfersk laks. Er det noe oppdrettsnæringen har lært av den andre store handelstvisten de siste åtte-ni år, den med Russland, så er det nettopp det. Hvis landets myndigheter nekter sitt folk moderne og eksklusive konsumprodukter i en tid med tilbudsknapphet, er det ikke leverandøren som blir rammet. Det er kunden.
Taperen i denne prosessen blir ikke Norge. Det blir Kina.
