Spot eller kontrakt. Det er spørsmålet. Ikke bare for røykerier som selger laks til supermarkeder eller oppdrette som selger til eksportører. Det valget var også den viktigste årsaken til tankkongen Hilmar Rekstens vekst – og fall.
Vi har lest om det mange ganger. Foredlingsbedrifter som kjøper laks i spotmarkedet og selger ferdigprodukter videre på faste kontrakter til supermarkedet. En dristig strategi. Og så klager de sin nød når spotprisene tar fyr, mens kontraktsprisene ligger faste.
Nettopp dette temaet, spot vs kontrakt, opptok også Bergensrederen Hilmar Reksten. Som ung student i Tyskland på 20-tallet så han studielånet sitt bli spist opp av hyperinflasjon. Dette gjorde han bevisst på at han ikke ville binde seg til lange kontrakter, men heller holde seg i det langt mer fleksible spotmarkedet. Over tid ville han tjene vesentlig mer på korte enn på lange kontrakter, mente han. Denne holdningen sto i klar kontrast til Rekstens kanskje tøffeste konkurrent i tankmarkedet, Sigval Bergesen d.y.
Mens Bergesen var klippefast i troen på å håndtere risiko gjennom faste og langvarige kontrakter, mente Reksten på sin side at dette var en risikabel strategi, ettersom han da bar risiko for å gå glipp av oppsiden i fraktratene.
– Jeg tok risikoer på områder hvor der bød seg store sjanser. Risikoen var også kalkulert, jeg drev den så langt som jeg trodde og regnet med at mine konkurrenter ikke ville tørre eller kunne. Og det var i grunnen basisen for videre utvikling, uttalte Reksten en gang.
I årene etter andre verdenskrig var det knapphet på både tankskip og fremmed valuta. Under Koreakrigen og den seinere Suezkrisen dro markedet seg enda mer til. Shipping var særdeles lønnsomt og tankrederne var Norges adel.
Reksten spesialiserte seg på store tanksip, såkalte VLCC’er (Very Large Crude Carriers). Etter at seksdagerkrigen i 1967 stengte Suezkanalen for andre gang på 11 år, var han utmerket posisjonert for å seile store råoljevolum fra Midt-Østen rundt Afrika til markedene i Vest-Europa og USA.
Reksten var stor nå. Norges rikeste mann. Rikere enn Fred. Olsen, Anders Jahre og Sigval Bergesen. Drevet av egen suksess kontraherte han flere store supertankere. Han planlagte å bygge et gigantverft på Hanøytangen på Askøy utenfor Bergen. Her ville han bygge tankskip opp mot 800.000 tonn – dobbelt så store som dagens største råoljetankere. Han satt på store eierposter i Orkla, Hydro, Kosmos, Elkem, Saga, P&O, samt verdens største shippingmegler, britiske Clarkson’s. Flåten til Hilmar Reksten Rederi var på to millioner tonn.
I forbindelse med Yom Kippur-krigen i oktober 1973 gikk fraktratene til historiske høyder. Reksten sluttet en spotavtale nok til å betale ned turbintankeren «Kong Haakon VII» på én tur fra Midt-Østen til Europa. Han kontraherte enda flere store tankere.
Men han forutså ikke neste trekk fra OPEC. Oljeorganisasjonen, dominert av arabiske land, ville straffe USA for landets støtte til Israel i krigen mot Egypt, Syria og Jordan. De stengte igjen oljekranene. Oljeprisen ble tredoblet nærmest over natten. Men fraktratene kollapset. De skulle falle 94 prosent på halvannet år.
Reksten, og mange andre redere, med høy beløning og nybyggkontrakter var plutselig havnet i dødens posisjon. Det var alt for mange båter og altfor få frakter. Nye supertankere gikk rett i opplagsbøyene. De som hadde lange avtaler, som Bergesen, seilte videre.
Bergens egen og eneveldige shippingkeiser maktet ikke lengre å betjene gjelden. Hilmar Rekstens Rederi bukket under. Hans historie kan være en leksjon for de som søker maksimering av profitten i spotmarkedet – uten å ta høyde for markedets nedside.
